Slik lyder tittelen på den rare og morsomme reisereportasjeboka til Stein Arne Sæther, samfunnsredaktør i Adresseavisen, og frilansfotograf Dan Ågren. Disse karene er bokstavelig talt ute og kjører.

Vanligvis skriver jeg kun om folk som sykler, og i hvert fall ikke folk som kjører bil. Jeg gjør et unntak for disse to herrene fordi de kjører så sakte, i betydninga tar lange pauser og at veien er målet, at en opplevelsessyklist nesten kunne holdt følge.

På jakt etter sære spor

Prosjektet deres er å leite opp spor fra vår nære fortid, som er i ferd med å forsvinne og som de mener vi bør ta vare på.

Og det er ganske sære ting de ser etter: Melkeramper, danseplatter, bensinpumper, nedlagte verksteder, gammeldagse vegskilt og igjengrodde veier – for å ha nevnt noen.

Bokas første del er gjenopptrykk av en reportasjeserie under vignetten «ville veier». De fleste av reportasjene sto på trykk i Adresseavisen i 2004 og 2005. Den andre delen er historien om en tre uker lang reportasjereise i Midt-Norge, som ikke har stått på trykk noe annet sted.

Inntrykket mitt av boka forandret seg underveis. I begynnelsen syns jeg reportasjene var morsomme og underholdene. Etter hvert blei summen av dem også tankevekkende. Sæther og Ågren er utvilsomt nostalgikere, men uten å tippe over til at alt var bedre før. De avviser ikke framskrittet, men påpeker at en del ting er det verdt å ta vare på. Ting som det kanskje ikke er så opplagt at er bevaringsverdige kulturminner.

Nå lurer jeg på hvordan ei liknende bok om 80-, 90- og 2000-tallet vil se ut om 30-40 år.

Mye levd liv

Sæther er en dreven reportasjeskribent og Ågren en ditto fotograf. Tekst og bilder utfyller hverandre godt. Disse to liker å formidle, ingen tvil om det. Boka er også svært lekker i komposisjon og design.

I ei slik bok vil naturlig nok mange av intervjuobjektene være godt voksne folk, ja til og med gamle, hvis det er lov å omtale noen som det i dag. Dette er en av bokas styrker. Her får vi servert store mengder levd liv, med tilhørende refleksjon. Jeg opplever også dette som en hyggelig kontrast til dagens reklame og medieverden, der de unge oftest stikker av med det meste av oppmerksomheten.

Sjøl for meg som bare er 35, er det en god del gjenkjennelse i flere av historiene. Minnene fra en barndom på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, strømmer på.

For meg som innflytter og med foreløpig kun halvannet års fartstid i landsdelen, er boka også en god guide.

En del av reportasjene finner du på adressa.no.

Jeg klarer ikke å finne boka til salgs på nett. Er du ivrig, skaffer ditt lokale bibliotek deg en utgave. Oppfølgeren, På nye ville veier, er derimot til salgs hos flere nettbokhandlere. Jeg har ikke lest den. Ennå.

--- - ---

18. februar

Har lest ferdig På nye ville veier nå. Konseptet er mer eller mindre det samme som i første bok. Syns oppfølgeren er litt mer ujevn kvalitetsmessig, men mye herlig lesing her også.