I begynnelsen av tjueåra oppdaga jeg gleden ved lange sykkelturer. Denne begeistringa har ikke gått over. Tvert imot vil jeg si. Det finnes en uendelighet av gode grunner og motiver for å dra på lange sykkelturer, antakelig like mange som det finnes folk som sykler. Her er mine grunner i uprioritert rekkefølge. 

Mens en “vanlig” ferie gjerne finner sted på et gitt sted A eller B, åpner sykkelturen for opplevelser mellom A og B. Opplevelser som kanskje ikke er å finne omtalt i guidebøker eller som ikke “anbefales” av noen, men som ofte er vel så spennende som opplevelsene på A eller B. Veien er målet kalles det vel vanligvis. 

Sykkelen i seg sjøl må være en av tidenes mest geniale oppfinnelser. Med egen muskelkraft kan jeg flytte en fullt oppakka sykkel med telt, klær og andre ting jeg har med meg på tur i en hastighet som er høy nok til å tilbakelegge betydelige avstander, men samtidig langsom nok til at sansene mine kan ta inn omgivelsene. På ei helg kan jeg sykle 20 mil, på ei uke kan jeg sykle 50 - uten å måtte tappe kroppen fullstendig for krefter. Kroppen er motoren.

På sykkelsetet får jeg virkelig føle topografien. Jeg registrerer hver minste lille bakke enten den heller oppover eller nedover, jeg kjenner hvordan kroppen nærmest reagerer fysisk på landskapet. Jeg kjenner vinden i håret og sola i ansiktet, lukta av salt sjø eller granskog eller kornåker. Av og til får tungsinnet et overtak når motvinden er stri og regnet gjør meg våt til skinnet, eller når det lukter eksos og kyllingfjøs. Oftest går det fort over, og vekslinga i sinnsstemninger gjør oppturene desto større.

Livet på sykkeltur er enkelt og ukomplisert. Tilværelsen er ikke større enn det jeg klarer å frakte med meg av utstyr. På tur har jeg friheten til å bestemme sjøl hva jeg vil gjøre og hvor jeg vil dra. På sykkel er det også så lett å stoppe, ingen bil du må finne parkering til. Ser jeg noe interessant, stanser jeg. Og så råder jeg over klokka, ikke motsatt, slik det ofte kan føles i hverdagen. 

Klisjeadvarsel! Å rulle gjennom storslåtte landskap på lange langsomme sykkelturer gir anledning til å tenke store tanker og filosofere over meninga med livet.

En sykkel med mye bagasje vekker folks nysgjerrighet. Hvor kommer du fra, hvor skal du, blir jeg ofte spurt på tur. Jeg trur de fleste betrakter en person på sykkel som ufarlig og sårbar, en du gjerne kan hjelpe. Slik fungerer sykkelen som en kontaktskaper.

 Som den gjerrigknarken jeg er, verdsetter jeg at sykkelreiser er en rimelig ferieform (hvis jeg vil). Jeg kan velge å legge igjen pengene mine lokalt framfor hos de store turoperatørene. Det er heller ingen ulempe at å sykle er en miljøvennlig måte å reise på. Jeg kan starte ferien på min egen dørstokk.

Det høres sikkert motstridende ut, men å reise med sykkelen er en form for latskap. Ikke slik å forstå at det aldri er slitsomt. Men i motsetning til å gå, slipper du å bære utstyret ditt på ryggen, og nedoverbakkene er gratis i den forstand at det bare er å sitte på og la seg frakte med.

For meg er sykkelen rett og slett det perfekte framkomstmiddelet på reise. Sykling er frihet på to hjul.

Hva er dine grunner til å sykle?

Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Syklistene nr. 3/2015.

Les også: Hvorfor gidder du å sykle så langt?