1. Bestem deg for å dra på tur; velg tid og sted.

2. Finn en velvillig partner, som lar deg følge drømmen. *

3. Finn en velvillig sjef/arbeidsgiver, som lar deg følge drømmen. *

* Gjelder for folk i et forhold med barn og i jobb, altså meg, og sikkert veldig mange andre med turdrømmer.

Det var kortversjonen. Resten av innlegget er en litt mer utfyllende versjon med noen personlige betraktninger om hvordan komme seg av gårde.

Sommeren 2016 har jeg fått konas og arbeidsgivers velsignelse til å dra på tur i tre måneder, grovt sett fordelt på to turer av sju og seks ukers varighet. Det er en svært stor gave, intet mindre.

For å ha sagt det med en gang, jeg er ikke noen ekspert i å dra på langturer. Siden jeg i begynnelsen av 20-åra oppdaga gleden ved reiser og turer, har jeg kun vært på en håndfull turer med varighet mer enn fire uker. Men jeg har satt spesielt stor pris på disse lange turene. De har etterlatt sterkere minner enn de fleste korte turene. Derfor higer jeg fortsatt etter flere. Les mer om hvorfor jeg vil av gårde på en ny langtur.

Alle turer starter med ideen og drømmen

Min forrige langtur, en fire uker lange sykkeltur langs Kystriksveien fra Bodø til Steinkjer i 2011, ga skikkelig mersmak, og tilfredsstilte reiselysten for en stund. Etter hvert har dagdrømmene blitt hyppigere. I tankene har jeg reist både langt og lenge. Fellesnevneren for de fleste drømmene har vært å reise med sykkelen. Reiserutene har variert, fra Nordkalotten til andre verdensdeler. Med tida har jeg kjent på en tiltakende lyst til en skikkelig oppdagelsesferd i mitt eget land. Norge på langs hadde kanskje vært en naturlig forlengelse av turen langs Kystriksveien. Men jeg kjente jeg ville enda litt lenger og være ute en hel sommer. Slik vokste drømmen om å sykle Norge rundt fram.

Penger vs. tid

Men hvordan gjøre drøm til virkelighet? Virkeligheten er jo gjerne langt mer komplisert enn trepunktslista i innledninga. Økonomi og tid er eksempelvis opplagte hindringer for mange. 

Mitt inntrykk er at tid er blitt en knappere ressurs enn penger for veldig mange nordmenn. Slik er det i hvert fall for meg. Det er sikkert mange grunner til det. Jeg trur en fellesnevner er at vi (jeg) har lagt lista for levestandard og komfort så høyt at vi må jobbe temmelig mye for å betale gildet. En alternativ måte å se det på er at vi jobber såpass mye, og følgelig tjener såpass mye at vi kan legge lista så høyt. Det er kanskje en vekselvirkning, og en av konsekvensene er at det blir mindre tid igjen til andre ting enn jobb. De faste månedlige utgiftene krever sitt.  

Sjøl om jeg skal være lenge på tur, kommer ikke sjølve turen til å bli veldig dyr. Jeg transporterer meg sjøl og vil i stor grad basere meg på å overnatte i telt. Den største “kostnaden” blir bortfallet av inntekt en periode. Nå har jeg imidlertid spart penger over lang tid, så da skal nok det økonomiske løse seg. Det er virkelig luksus å kunne gjøre slike prioriteringer, for det er prioriteringer det koker ned til. Men i verdens rikeste land (her passer vel floskelen) er slike valgmuligheter reelle for ganske mange.

Skape anledninga sjøl

- Du er tøff som gjør noe med drømmene dine, er essensen i responsen hos flere når jeg har forteller om planene. Men er det egentlig så tøft?

Her er kort skissert hva jeg og folk rundt meg har gjort:

• Jeg har dagdrømt om å dra på en ny langtur og konkretisert drømmen til en tre måneder lang sykkeltur i Norge. (Jeg har gjort liknende ting før, har det meste av utstyret jeg trenger og kjenner mitt eget land ganske godt = ikke så mye å planlegge, det velter ikke privatøkonomien og er ikke skummelt).

• Jeg har spurt kona mi om hun er villig til å ta seg av hus og unger aleine i tre måneder. Hun har sagt ja. (Jeg skjønner at det langt fra er noen selvfølge, veldig langt faktisk. Hvis det er noen som er tøff her, må det være henne).

• Jeg har spurt sjefen min om jeg kan få tre måneder fri. Hun har også sagt ja. (Jeg skjønner at heller ikke det er noen selvfølge. Til gjengjeld får sjefen en topp motivert ansatt tilbake etter turen. Og kanskje har jeg lært noe om meg sjøl og verden som kommer til nytte i jobben).

• Jeg har spart de pengene jeg trenger.

Dette er alt. Poenget er, trur jeg, at det skjer ingen ting om du ikke gjør noe sjøl. Hvis kona og sjefen hadde spurt om jeg kanskje skulle ta en skikkelig lang ferie på egen hånd, hadde det vel antakelig vært et dårlig tegn. Kanskje er du så heldig at du har en venn som drar deg med og legger alt til rette. Men min erfaring er at jeg sjøl må skape anledninga.

Tre måneder er lenge. Men kanskje trenger du ikke så lang tid. Kanskje er to eller fire uker nok for deg til å følge din drøm. 

Det ideelle tidspunktet fins ikke

Det er noen kvaler med å forlate de nærmeste såpass lenge. Jeg har barn i småskolen og jeg overlater mye ansvar til kona mi i en ganske lang periode. Den enkle utveien hadde vært å undertrykke drømmen og vente. Jeg skal gjøre “sett inn aktivitet som passer” når ungene har flytta ut, hører jeg av og til folk si. I mitt tilfelle betyr det minimum ti år, antakelig en god del lenger. Egoisten i meg orker ikke å vente så lenge, i hvert fall ikke når mulighetene er der og jeg har velvillige folk rundt meg. Og det du kan være sikker på, er at når de årene er gått, er det dukka opp noe annet som gjør at det ikke passer. Det ideelle tidspunktet for en tur som dette kommer sannsynligvis aldri.

Men koker alt dette ned til at det bare er å bestemme seg for å gjøre det, å ville det nok? Er ikke det en kraftig overforenkling av en kompleks verden? Ja, det er det kanskje, og psykologien kan sikkert si mye om menneskers beslutninger eller mangel på dem. Men å spørre dem rundt meg var verken tidkrevende eller vanskelig, sjøl om svarene ikke var gitt på forhånd. Eller, det var litt vanskelig, fordi det var så mye å spørre om.

Men uten initiativet blir det i hvert fall ikke noen tur.

Har du noen tanker, meninger eller synspunkter om hvordan komme seg av gårde, del dem gjerne i kommentarfeltet nedenfor.