Hva husker du best fra en reise mange år etterpå? Hvilke reiseopplevelser fester seg slik på minnet at du må smile bare av å tenke på dem? 

For meg er en viktig del av å reise jakten på gode opplevelser, opplevelser der jeg får følelsen av å være på rett sted til rett tid.

Sommeren 2003 sykla jeg Island rundt sammen med noen kamerater. Turen tok drøye fem uker og ga mange sterke inntrykk. En av opplevelsene sitter i ettertid igjen som sterkere enn de andre. Fortsatt betrakter jeg denne opplevelsen som et av de mest ekstatiske øyeblikkene i livet. 

Hendelsen var pussig nok ganske hverdagslig. Summen av omstendigheter gjorde imidlertid opplevelsen til en jeg nok kommer til å huske så lenge jeg lever.

Minnene er langt fra knivskarpe, men slik husker jeg dagen 13 år etter (med bittelitt hjelp fra turloggboka):

Dagen starter ved Myvatn, en innsjø og et vakkert område nord på Island. Jeg minnes at det er lettskya, rundt 15 grader og mye vind. Etter at frokosten er inntatt og utstyret pakka sammen,  sykler vi østover på ringvei 1, som går rundt øya. Omgivelsene er karrig sand- og lavaørken. Det er dag nummer 25 på reisen. Fortsatt dukker det opp landskap og natur vi ikke har sett tidligere på turen. Vi lar oss fascinere nok en gang. De første milene er veien asfaltert og vi har vinden i ryggen. Framdriften er god og humøret er på topp. Utover dagen blir asfalten avløst av grus, tidvis dårlig grus og tidvis gjennom anleggsområder der veien er under utbedring. Syklinga er mye tyngre nå. Vi har heller ikke lenger vinden i ryggen, men i ansiktet. Og det støver av en annen verden, som vi følgelig får midt i trynet. Det legger seg et grått lag av støv på alt og alle. Det er ingen steder å søke ly. Morgenens idyll er bytta ut med slit og ubehag. Vi er enige om å tråkke på for å komme oss over dette røffe platået og ned i mer behagelig landskap.   
 
Det drar seg mot kveld. Vi har tilbakelagt 120 kilometer, er temmelig utmatta alle sammen og har begynt å se oss om etter et egna sted å slå opp teltene våre. Brått dukker det opp ei husklynge og noe som ligner bebyggelse igjen. Stedet kunne vært et naturlig mål for dagen, men er for lite til å være merka av på kartet vårt. Vi ser to ungdommer som kommer ut av et av husa. De er våte i håret og bærer hver sin bag. Kan det være rennende varmt vann her som vi kan benytte oss av? Knapt noe annet hadde passa bedre akkurat nå enn en dusj for å vaske av seg alt støvet. Inni en parkert bil sitter noen mennesker. Johan Edvard, den mest sosiale av oss i reisefølget, forhører seg om fasilitetene i bygda. Han kommer raskt tilbake med et glis med usedvanlig god bredde. Det er et offentlig bad her. Det stenger om en liten halvtime.

Vi trenger null betenkningstid. Umiddelbart finner vi et sted å sette fra oss syklene og nærmest river håndklær og badebukser ut av sykkelveskene.   

Johan Edvard og Stefan ligger først i løypa. Når Sigurd og jeg kommer ut av dusjen ligger et dampende basseng foran oss. Der nede skuer to livsnytere opp på oss. Hadde det ikke vært for ørene hadde glisene antakelig gått helt rundt. En dusj ville vært fantastisk, et varmt svømmebasseng og et enda varmere boblebad er så nært himmelen vi kan komme på slutten av denne dagen. Følelsen av å være fysisk og mentalt utslitt er som blåst bort. Stemninga er ekstatisk, som i en rus. Vi ler og jubler ukontrollert, leker og tøyser som vi igjen var barn. Det er et langt øyeblikk av fullkommen reiselykke.

Vi skal kanskje ikke utlede alt for mye av en slik hendelse. Men lærdommen kan være at gode ting kan oppstå når som helst, og gjerne når du minst venter det. Fraværet av forventninger bidro sikkert også til at opplevelsen blei så fantastisk. Et varmt bad var ikke noe vi en gang hadde forestilt oss at kunne skje. Det blei et voldsomt gap, i positiv retning, mellom hvordan vi så for oss kvelden og hva som faktisk skjedde.

Jeg regner med det blir mange minneverdige opplevelser på turen min Norge rundt til sommeren. Kanskje er jeg så heldig at jeg får opplevelser som kan måle seg med en dusj og et varmt bad på Island.