SIRASVERDEN.NO

View Original

Nytten og gleden ved en testtur før en lang sykkeltur

Jeg sykler fra Orkanger i retning Trondheim langs fjorden på den rolige gamleveien.

Skal du snart av gårde på en lengre sykkeltur? Kanskje er du usikker på om sykkelen eller noe av utstyret ditt fungerer godt. Eller kanskje du rett og slett er usikker på om en lang sykkeltur er noe for deg? Da kan du dra på en liten prøvetur. 

En tur med én overnatting har svært mye til felles med en tur som varer en måned eller tre. Du kan få mange svar og gjøre deg mange erfaringer i løpet av en kort prøvetur i nærområdet ditt. 

I helga gjennomførte jeg en slik testtur før Norge rundt-turen min. Jeg dro av gårde i sekstida lørdag ettermiddag, sykla tre mil i variert terreng, slo opp teltet i skogen, lå 11 timer i horisontal stilling - stort sett sovende, hadde en fin morgenstund med kaffe og ostesmørbrød, sykla fem mil til og var hjemme igjen i ettida på søndag. 

En pust i bakken ved innsjøen Ånøya.

Sykkelen fungerer

Etter 14 år med en hybridsykkel på tur, kjøpte jeg en fullblods tursykkel i fjor. Testturen nå i helga var faktisk den aller første gangen jeg har lasta opp nysykkelen med sykkelvesker både foran og bak. Jeg var spent på hvordan den ville kjennes ut. 

Det er alltid en overraskelse å sette seg på en fullasta sykkel når du er vant med å sykle uten bagasje. Det er rart å kjenne hvor forbausende tung og treig sykkelen blir og hvor annerledes den er å manøvrere. Men som vanlig, etter en halvtimes tid er jeg vant med det og tenker ikke så mye over forskjellen lenger. 

Kort oppsummert om erfaringene med sykkelen: Den er svært stabil også med full oppakning, den gikk overraskende greit i motbakkene, den fungerte supert på grusvei tross tynne dekk og den ruller kjempebra. Jeg trur det skal være mulig å dra dette beistet over de mange fjella jeg har tenkt i sommer.

Jeg har ikke støtte på sykkelen. Det må jeg vurdere å få tak i. Litt masete å legge ned sykkelen på bakken der det ikke er noe naturlig å støtte den til når jeg parkerer. 

En rolig morgenstund ved teltet.

Kaldt som f...

Det er jo ikke bare sykkelen som skal testes. Mye annet utstyr kan det også være greit å få gått over. 

Teltet er fortsatt intakt og uten kritiske svakheter, viste deg seg. Det bulkete stormkjøkkenet gir fra seg godt med varme. Det svindyre liggeunderlaget blir et løft for bedre nattesøvn. 

Det var riktignok ikke alt som fungerte helt optimalt. I løpet av natta krøyp temperaturen ned mot rundt fem grader. Da blei det kaldt, veldig kaldt faktisk. Jeg trudde soveposen min fortsatt ville duge ned til tre-fire grader, men det gjør den altså ikke. Jeg må vurdere om jeg skal ta med en annen pose på langturen. Men hvor mange netter blir kaldere enn sju-åtte grader fra slutten av mai til midten av september?

Kjipe følelser blir gjerne etterfulgt av gode følelser. Slik også denne gangen. Da sola så smått begynte å skinne på teltet fra seks-sjutida, vendte varmen gradvis tilbake i kroppen. Det er få følelser som er bedre enn å bli varm etter å ha vært kald.

Jeg oppdaga i grunnen lite som ikke fungerte. Det betyr vel gjerne at ting er på stell. Det er en erfaring å ta med seg det også.

Det gjør seg med en kopp varm kaffe etter noen småkalde morgentimer i soveposen.

Turfølelsen er der igjen

Også en 19 timer kort testtur er en tur med alle tilhørende gleder. Vinden som kiler den snauklipte skallen min, synet av havet, høre fugler som kvitrer, morgenkaffe utafor teltet, en kropp som fungerer. 

For ikke å glemme folka underveis. Det er pussig hvor oppstemt jeg kan bli av en gammel bonde i en nesten like gammel traktor som hilser og vinker idet vi møtes langs veien. 

Eller to gutter på rundt ti år. Jeg hører dem før jeg ser dem. Latteren og ropene deres bærer langt av sted. Jeg rekker å fundere litt på hva de gjør. Da jeg endelig får øye på dem, befinner de seg i toppen av ei avsagd  gran, ca. fire-fem meter over bakken. Tretoppen svaier under vekten av de to guttene.

- Hei! roper de når de ser meg på veien nedenfor.
- Hei! roper jeg tilbake. - Det der ser skummelt ut, sier jeg.
- Det er skummelt, hyler de tilbake i skrekkblanda fryd.

Eller hva med fasinasjonen av å bli passert av en blodtrimma moped i 80 km/t? Det er nok langt mellom kontrollene i indre Skaun.  

Jepp, turfølelsen er definitivt på plass. Jeg har for alvor begynt nedtellinga til Norge rundt. Mindre enn tre uker igjen nå.


Kort og godt et rungende JA på ostesmørbrødene, i mangel av noe annet kreativt.

To sikre vårtegn.

Og et sikkert vårtegn til, søppelet altså, som kommer til syne i veikanten når snøen forsvinner.

Ei tynn hinne med is ligger igjen på tjernet der jeg telta.

Fint langs Trondheimsfjorden på en disig vårdag.