I godt over et år har jeg sett fram til å komme i gang. Mandag 30. mai har vært rissa inn i kalenderen som startdatoen siden juletider.

Nå, rett før avreise, er det godt over 100 dager til jeg skal på jobb igjen. De fleste av disse dagene skal jeg gjøre det jeg har aller mest lyst til, nemlig å dra på en lang tur. Det er et privilegium så stort at det er vanskelig å sette ord på det. Jeg føler meg som planetens heldigste.

Det kribler nå. Spesielt de siste ukene har det vært vanskelig å tøyle forventningene. 

Mye positiv respons

Når jeg snakker med folk om turen er det jevnt over bare positiv respons å få. Mange er nysgjerrige, og det virker som mer enn bare høflig nysgjerrighet. Og de spør om så mangt, som for eksempel været, reiseruta, treningsforberedelser og planlegging. Det er moro.

Siden jul har jeg blogga jevnlig om forberedelsene til turen. Det har vært en ny opplevelse på flere måter. 

For det første har skrivinga vært givende i seg sjøl. Å skrive er en god hjelper til å sortere tanker og til å trenge gjennom hva som skal til for at turen faktisk blir noe av. Det har også blitt tydeligere for meg hvorfor det er så viktig for meg å gjennomføre turen. 

Det blir også stadig flere som leser bloggen. Noe voldsomt publikum er det ikke, men rundt 50-100 personer er innom hver dag - noen dager færre, andre dager flere. Stadig flere kommenterer innleggene, som gir sakene merverdi utover det jeg har skrevet. Slik kan forhåpentligvis bloggen i stadig større grad bli en ressursbank og solid informasjonskilde for andre som planlegger lange sykkelturer. 

De siste ukene og månedene har jeg også fått et tosifra antall henvendelser fra folk jeg ikke kjenner fra før. De spør blant annet om det går an å møtes underveis, være med å sykle en dag eller tre og om jeg vil komme innom på besøk. Dette er også stas. Noen må jeg dessverre si nei til. Det er ikke fullt så stas. 

Noen sier jeg også inspirerer dem og at de gleder seg til å følge meg på nett underveis. Slikt er veldig moro å høre. 

Hva er det så med min tur som berører andre? 

Turen er forholdsvis lang. Den har sine omkostninger, både i form av penger og forsakelser. Jeg trenger velvillige folk rundt meg for å få det til. Det er noen hindre å passere før startstreken. Kanskje det handler om å følge drømmen sin? Jeg har ikke noe inntrykk av at mange av dem jeg snakker med har spesielt lyst til å gjøre en tilsvarende tur som min, men jeg trur mange bærer på drømmer om Den store turen. Det virker i hvert fall sånn.

Hvorfor, hvorfor?

Turen har ikke noe egentlig formål. Forresten liker jeg ikke ordet formål når vi snakker om å dra på tur. Dette er en tur for turens skyld. I vinter forsøkte jeg å skrive ned hvorfor. Det er så mange grunner og de kan være litt vanskelige å forklare og formulere. Det er mer en følelse som tidvis kjennes ut som et primærbehov: Jeg bare må på tur. 

Sjøl om turen min er bittelitt utenom det vanlig, er jeg av den oppfatning at det ikke er noe spesielt med min reise. Det vil si, den er spesiell for meg. Men jeg forventer ikke at den skal være det for andre. Liknende reiser er gjort av tusener før meg og kommer sikkert til å bli gjort av nye tusener. Den er lett å kopiere. Jeg skal ikke sette noen rekorder. Kanskje er den likevel spennende å følge med på for andre. Jeg håper jeg kan underholde og inspirere, i det minste noen få sjeler.

Deling underveis

Jeg ser for meg å legge ut innlegg på Facebook-sida mi jevnlig. Hvor ofte avhenger av mobildekning, strøm på telefonen og om jeg har bilder og innhold jeg syns det er verdt å dele.

Jeg kommer nok også til å blogge en gang i blant. Jeg vil ikke love noe hyppighet. Først og fremst drar jeg på tur. 

Har jeg trent mye?

Kort svar: Jeg har ikke trent all verden. 

Litt lengre svar: Siden påske har jeg sykla om lag 50 mil, hovedsakelig til og fra jobb, og inkludert en todagers testtur på åtte mil. Jeg føler meg brukbart forberedt fysisk. Når jeg begynner turen, er jeg trygg på at kroppen skal spille på lag. Faktisk kjenner jeg meg ganske sterk. Litt pussig egentlig, treningsgrunnlaget er nokså spinkelt. Dette høres ut som oppskriften på å gå på en smell eller tre de første par ukene. Nu vel.

Da gjenstår det bare å pakke veskene og ikle seg lekre, tettsittende sykkelklær. 

Og helt til slutt: Tusen takk Liv Randi! Du bidrar så mye til at denne turen lar seg gjennomføre.