Nå har jeg vært av gårde snart tre uker på turen min Norge rundt. Turlivet er en tilværelse full av kontraster.

Det er mange kontraster også i hverdagen. Men på tur blir jeg mer oppmerksom på dem og de virker sterkere. Her er en håndfull av dem.

Sliten vs. livet er herlig

Dette er nok den mest framtredende av kontrastene. En tur som dette innebærer en god del slit, litt mer enn jeg hadde regna med. Norge er et kupert land og motbakkene, tildels lange og mange, er slitsomme å forsere med en tungt lasta sykkel. Dagene på setet blir også lange. Jeg sykler fra fire til seks timer per dag. Summen er at jeg er sliten ganske mye hver dag. 

Gleden er derfor stor når jeg når toppen av en lang motbakke. Vertikale anstrengelser har også en tendens til å bli belønna med nydelig utsikt. Disse øyeblikkene smaker ekstra godt når jeg har lagt ned en god innsats for å komme meg opp.

Jeg er også ofte sliten når syklinga nærmer seg slutten. Men straks jeg har fått slått opp teltet på en fin plass og lagd et lite berg med middag, er livet straks suverent igjen. Det skifter fort fra slit til glede.

Noen morgener er jeg trøtt og sliten. Jeg har ikke lyst til å sykle, og vil heller bli liggende noen timer til eller hele dagen. Men så koker jeg en kopp kaffe, kikker litt på kartet og studerer dagens rute og åpner teltet og lar en ny dag slippe inn. Og som ved et trylleslag føler jeg meg eventyrlysten igjen. Denne oppskriften funker nesten hver dag.

Varm vs. kald 

Temperaturen skifter gjerne etter hvor høyt jeg er og om det er skygge eller sol. Eller den følte temperaturen varierer mye avhengig av om jeg sykler opp eller ned. 

På en høyfjellsovergang, kanskje nærmere 1000 meter over havet, kan det være surt og lite sommerlig. Jeg pakker på meg mye klær før utforkjøringa. Når jeg kommer ned i dalbunnen kan det være både ti og femten grader varmere enn oppe på fjellet. 

Eller jeg sykler langs en fjord og sola skinner. Kanskje er det over tjue grader og godt og varmt. Så bærer veien gjennom en lang tunnel på en kilometer eller tre. Der inne er det ikke varmt. Godt under ti grader vil jeg tru. Jeg hutrer. 

De første morgenene var jeg litt kald i soveposen. Når morgensola varmer teltet og du går fra kald til varm igjen, den følelsen er bare herlig.

Sulten vs. mett 

Jeg er vel strengt tatt sulten nesten hele tida. Jeg burde nok vært flinkere til å spise hyppigere. Når jeg skjelver fordi jeg er sliten og blodsukkeret er lavt, er det i seineste laget med påfyll. Jeg kaster innpå fire-fem brødskiver, litt kjeks og sjokolade, og brått går jeg fra å føle meg på knærne til å være helt på nett igjen og klar for nye anstrengelser.

Middagen om kvelden prøver jeg å gjøre litt ekstra ut av. Til nå har jeg spist mye fiskekaker, fisk og kylling med en god porsjon grønnsaker til. Jeg lager en stor porsjon. Er jeg ikke mett, spiser jeg et par brødskiver til og enda mer kjeks. Det er rett og slett fysisk godt å fylle opp lagrene. 

Primærbehova kommer mye nærmere

Disse kontrastene og eksemplene viser vel at livet på tur er en slags boble. Jeg blir veldig opptatt av mat og energi og å ha på passe mye klær. Hvor kan jeg finne et trygt og fortrinnsvis behagelig sted å sove? Jeg blir langt mer opptatt av de grunnleggende behova enn i hverdagen hjemme. 

Det skifter mye på tur på både den ene og den andre måten. Det er noe av det fine med turlivet.

Til slutt noen få glimt fra de siste par ukene.