Jeg veit ikke hvordan det er med deg, men jeg innbiller meg at jeg har en tendens til å idyllisere tidligere reiser som finere og mer spennende enn jeg faktisk opplevde dem der og da.

I 2011 sykla jeg Kystriksveien fra Bodø til Steinkjer gjennom Salten, Helgeland og Namdalen. Jeg brukte en snau måned på turen og husker reisen som opplevelsesrik langt utover det jevne. Ved veis ende tenkte jeg at denne turen må jeg gjenta en gang.

Når jeg nå skulle sykle en rundtur i hele Norge, var det naturlig å legge ruta om Kystriksveien. Jeg var litt spent på om opplevelsen ville bli en nedtur denne gangen. Er det virkelig så fint langs kysten som jeg husker det? Kanskje vil jeg svekke de gode minnene fra forrige tur om jeg opplever området som ordinært denne gangen? 

Denne bekymringa har vist seg å være grunnløs. Ja, ikke bare grunnløs, den var fullstendig uten rot i virkeligheten. Det var nemlig en grunn til at jeg digga denne lange stripa av kyst for fem år siden: Det er et fantastisk område for tursykling. Gang på gang også på denne reisen har jeg fått "klype-meg-i-armen-følelsen", er det virkelig mulig at det kan være så fint?

Jeg har skrevet utfyllende om Helgeland i reportasjen “Fra øy til øy langt mot nord”. Jeg står inne for alt, og det meste gjelder for resten av området også.

Her er en håndfull bilder fra årets tur (må spare noen til boka også), som vel taler for seg sjøl. Jeg regner det som overveiende sannsynlig at jeg besøker dette området igjen.