I prosessen med å skrive bok om den 5360 kilometer lange rundturen i Norge, har jeg grubla en del på hvilke spor turen har satt i meg og om den har endra noen av mine grunnleggende oppfatninger om meg sjøl og livet.

Turen bød på så mange intense opplevelser på så mange plan. En del av opplevelsene bekrefta tidligere erfaringer, andre nyanserte noen oppfatninger om hvordan ting henger sammen, mens noen erfaringer rett og slett var nye.   

Erfaringene og refleksjonene, slik de ser ut nedenfor, er ikke hogd i stein en gang for alle. Tvert imot endrer lista seg etter hvert som tida går. Nå, et lite halvår etter turen, er det sånn jeg ser det:

1. Kroppen er fantastisk

Sett en halvdaff kontorkropp på en sykkel fem-seks timer hver dag og se hva som skjer. Etter noen få dager var jeg så støl at jeg knapt kunne gå, skjør som en inntørka rose. Men etter et par-tre uker var jeg sterk som, ja, ikke helt som en bjørn kanskje, men som en 40-åring som føler seg bra. Etter enda noen uker følte jeg at ingen motbakker var for lange eller for bratte. Å gå fra en stillesittende til en aktiv tilværelse var rett og slett ikke noe problem.

Det er sikkert sant at menneskekroppen når sitt fysiske høydepunkt i 25-årsalderen. Men den funker når du er 40 også. Den kan til og med bli både sterkere og mer utholdende om den blir satt på prøve. Når dette er sagt, turen var slett ingen ekspedisjon. Vel var jeg fysisk sliten og mentalt nedkjørt innimellom, men en lang sykkeltur handler om motivasjon og å gjenta enkle ting veldig mange ganger.

Lærdom: Menneskekroppen er svært fleksibel og tilpasningsdyktig.

Les mer: Er det nødvendig å trene før en lang sykkeltur?

2. Det enkle livet er et rikt liv

Vel er det fint med et stort, behagelig hus, en fin bil og alskens mer eller mindre nyttige hjelpemidler i hverdagen. Men jammen skal tingene også vedlikeholdes, vaskes, smøres, repareres, forsikres, kjøpes, kastes, lagres, ryddes, fornyes. I tillegg er det så mange produkter jeg må finne ut av hvordan fungerer. Og når de ikke fungerer, føler jeg meg fremmedgjort og hjelpeløs. Huff, jeg føler meg litt gammel nå.

Å reise med så få eiendeler at jeg fikk dem med på en sykkel, tvang meg til å tenke nøye gjennom hva jeg tok med. Av de mange tusen eiendelene jeg har i hjemmet mitt, kunne jeg bare ta med noen få titalls. Underveis oppdaga jeg at å leve med få ting er en befrielse. Tilværelsen blir enkel og oversiktlig, ukomplisert og bekymringsløs. Jeg kan ikke huske en eneste gang der jeg tenkte at jeg mangla noe materielt.

Lærdom: Jeg trenger ikke mange ting for å ha det bra.

Les mer: Pakkeliste til en lang sykkeltur med utskriftsvennlig sjekkliste

3. Teltlivet ruler

Var det ikke stusselig å bo i telt hele sommeren? Dette spørsmålet har jeg fått noen ganger. Sjølsagt var det tidspunkt der jeg skulle ønske at jeg kunne lagt meg i ei seng. Jeg syns heller ikke det var noe stas å slå opp teltet i plaskregn. Og på slutten av turen, i Finnmark da høsten hadde kommet, var nettene kalde. Men teltlivet var likevel aldri stusselig. Å starte hver dag med en kopp kaffe, frisk luft og utsikt til storslått natur, er uslåelig.

Lærdom: Å våkne ute er en bra start på dagen.

Les mer: Turlivets iboende ironi: Fullt av rutiner

4. Jeg har følelser

Jeg betrakter meg sjøl som en person uten de aller største svingningene i følelsene, at jeg i hverdagen verken er spesielt mye høyt oppe eller langt nede. På turen var svingningene mye større enn vanlig. Stort sett hver eneste dag lot jeg meg begeistre stort av hendelser og opplevelser. Jeg hadde mye å glede meg over. Noen dager førte med seg frustrasjon, fortvilelse og gråt.

Turtilværelsen er uforutsigbar, på godt og vondt, jeg veit ikke hva som venter rundt neste sving. Ofte er det noe positivt, av og til noe negativt. Å være på tur er ei jakt på de spesielle øyeblikka, samtidig som det å være på tur er en slags tilstand der jeg lever livet til fulle. Nedturene forsterker oppturene, og setter opplevelsene i perspektiv. Å gå fra kald til varm, fra våt til tørr, fra utmatta til opplagt gjorde tilværelsen full av kontraster, og satte meg jevnlig i kontakt med ytterpunktene i følelsesregisteret mitt.

Lærdom: Det er ålreit å gråte.

Les mer: En tilværelse med mange kontraster

5. Alt er opp til meg

Når jeg er på tur aleine er alt opp til meg. Jeg må ta alle avgjørelser på egen hånd, både små og store. Hvor og hvor langt skal jeg sykle i dag? Hvor får jeg tak i mat? Hvor kan jeg finne et trygt og godt sted å sove?

Et par ganger var livet utendørs litt vel røft for ei kontorrotte som meg, som da vinden nærmest blåste meg av veien over Kvænangsfjellet eller da vinden over Børselvfjellet var så hard at jeg ikke så annen råd enn å søke tilflukt i teltet. Jeg var aldri i fare, men jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre. Det eneste jeg var sikker på, var at jeg måtte gjøre noe. I etterkant, når situasjonene er håndtert på en brukbar måte, stiger sjøltilliten av å mestre slike opplevelser på egen hånd.

Lærdom: Det ordner seg.

Les mer: Hvorfor gidder du å sykle så langt?

6. Jeg får til det jeg vil få til (med god hjelp)

Hva jeg kanskje er aller mest fornøyd med, er at jeg kom meg til startstreken. Jeg klarte å realisere drømmen om en lang sykkeltur, sjøl om jeg har kone og barn og jobb og katt og stasjonsvogn og faste utgifter og lån, ofte kalt et A4-liv. For å få til en tur som dette, trur jeg det dreier seg om å skape anledninga sjøl. Det ideelle tidspunktet kommer sannsynligvis aldri. I tillegg har velvillige folk rundt meg vært en forutsetning. En sjenerøs arbeidsgiver og ei enda mer sjenerøs kone gjorde turen mulig.

Lærdom: (Nesten) alt er mulig.

Les mer: Hvordan finne tid og anledning til lange turer - tre (enkle) steg

Skal du av gårde på din egen tur? Sjekk ut samlesida med praktiske tips og råd til sykkelturen.