Omtale av boka Kunsten å sykle USA på tvers av Gunnar Kagge.

Som så mange andre langtursyklister hadde Aftenposten-journalist Gunnar Kagge drømt om turen i flere år før den begynte. Da han fant ut at tida endelig var inne for å gjøre drømmen til virkelighet, klarte han å overtale sjefene sine om at det var en god ide også for avisa at han sykla USA på tvers. Kronargumentet var at han underveis kunne lage reportasjer fra landsbygda under den amerikanske valgkampen sommeren 2016.

Kagges innfallsvinkel er at det er lett å komme i kontakt med folk når du sykler. Det er en erfaring jeg kjenner meg igjen i. I forordet utdyper han: “Turen skulle bevise at sykling er en god journalistisk arbeidsmetode. Syklister kommer i kontakt med folk på en helt annen måte enn en journalist som styrter ut av en leiebil. Vi er sårbare og vekker folks nysgjerrighet. På sykkel må man holde seg til småveier og småbyer, der det bor folk som nesten aldri blir spurt om hva de mener. Det er den typer mennesker som avgjør presidentvalg.”

I løpet av 72 dager sykla Kagge 7200 kilometer fra Washington DC i øst til Seattle i vest, på mange måter en reise temmelig lik min egen Norge rundt-tur både i antall dager og tilbakelagt lengde. Reisene våre foregikk delvis samtidig. Når jeg lå i teltet på kveldene og surfa på mobilen, sjekka jeg jevnlig innom Sykkelgunnar på Facebook. Hva har han opplevd i dag? Hva slags folk har han møtt?

Boka er et dypdykk i den amerikanske folkesjela og gir et ganske annet inntrykk av USA enn det vi vanligvis blir servert gjennom den ordinære nyhetsdekninga i de store mediene. Bildet Kagge tegner opp er så nyansert at spørsmålet jeg sitter igjen med er: “Hvorfor er USA ett land?” Han bruker boka American Nations av historiker Colin Woodard som sin følgesvenn gjennom sin egen bok. Woodard har delt inn Nord-Amerika i elleve “nasjoner”. Kagge er innom seks av dem. Jeg aner ikke hvordan landet eventuelt skulle vært inndelt, men at det kulturelt og identitetsmessig virker å være rom for flere nasjoner er hevet over enhver tvil. Mangfoldet er fasinerende.

Den amerikanske valgkampen virker ekstremt personorientert. Mange av dem Kagge møter underveis minner oss på at de stemmer på et parti og partiets politikk, uavhengig av hvem som er kandidater. Kombinert med en utstrakt Clinton-skepsis mange av dem tilkjennegir, blir det lettere å forstå hvorfor Trump blei valgt. Kagge begir seg ikke ut på noen analyse av hvorfor valgresultatet blei som det blei. Stort sett nøyer han seg med å gjengi det folk sier, av og til med kritiske oppfølgingsspørsmål. Antall mennesker og bredden i synspunkter som er representert i boka, bidrar likevel til mye innsikt. Metoden som syklende journalist virker også å være særdeles vellykka.

Hva så med sjølve sykkelturen? I boka holder Kagge seg ganske strikt til menneskemøtene. Mange av møtene er av den eksotiske sorten og godt skildra. Da får jeg følelsen av å være med på turen, og boka gir næring til nye sykkeldrømmer. Innimellom er det korte skildringer av tilværelsen på sykkelen, oppturer og nedturer, vær og vind og landskap. Han avslutter alle kapitlene med praktisk innsikt i planlegging og rutiner underveis på sykkeltur. I den grad jeg kunne ønska meg mer av noe, måtte det være noe mer dveling ved opplevelsene av å være på tur, som den ihuga tursylisten jeg er.

Nå har Trump “holdt på” en stund. Spørsmåla om hva som skjer i USA og hvorfor, har ikke blitt færre. Kunsten å sykle USA på tvers er et godt bidrag til kunsten å forstå USA, og bør appellere til både samfunnsinteresserte og reiseinteresserte, spesielt dem som liker å oppleve verden fra sykkelsetet.

Les også:

• Ti gromme reiseskildringer

• Inspirerende guide til sykkelturer i fjellet

• Svært lesverdig reiseskildring