To nederlandske damer forteller om hvorfor de har slått seg ned på den nordnorske landsbygda.

<Du leser nå kap. 3 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

Fra Ørnes tar jeg ferga over til Vassdalsvik. Derfra sykler jeg noen få kilometer før jeg svinger inn på Nordtun, en internasjonal kristen skole som om sommeren tilbyr overnatting for turister. Skolen er en del av den verdensomspennende misjonsbevegelsen Youth With A Mission. Jeg parkerer utafor hovedinngangen. Døra står åpen. Ikke et menneske er å se. I gangen henger et digert kors laga av skjell. Det blir umiddelbart tydelig for meg hvilken livsanskuelse som råder i dette bygget, og jeg kjenner det er uvant for meg å komme til et sted med så klart uttrykt kristendom. Veggene er dekt av forkynnende kunst, i ei bokhylle står mengder av bøker med kristent innhold. “You are beautiful”, står det på en lapp på doen i gangen, uten at det føles kleint, noe jeg trur jeg ville syntes om det hadde vært et annet sted.

Ei dame i begynnelsen av tjueåra møter meg. Hun forklarer at innehaverne, Arno og Rolinke Bremer fra Nederland, er ute en tur, og kommer seinere på ettermiddagen. Hun viser meg rommet mitt. Jeg får ikke nøkkel, men det føles ikke det minste utrygt å etterlate verdisakene mine bak ei ulåst dør.

Arno, Rolinke og de to barna kommer når ettermiddagen er i ferd med å bli kveld. De har vært i Bodø og henta foreldrene til Arno, som er kommet på besøk. Arno svinser litt fram og tilbake, og tar seg av foreldrene sine. Rolinke setter seg ned i det store oppholdsrommet sammen med meg. De viltre rastaflettene hennes rammer inn ansiktet, som har et rolig drag over seg. Hun forteller at familien flytta til Nordtun i august året før. Drømmen om Norge starta imidlertid noen år tidligere.

- Vi var på ferie i Norge. Det er den første ferien jeg har vært på der jeg ikke ville hjem. Jeg blei helt fortapt i landet. Å flytte hit var å følge drømmen, forteller hun.

De hadde i flere år vært en del av Youth With A Mission. Da sjansen bød seg til å drive skolen i Engavågen, slo de til. Sjølve skolen består av et ni måneder langt kurs i kristendom, karakterbygging og friluftsliv, nærmest som en folkehøyskole i verdensmålestokk etter hva jeg kan forstå. Jeg er nysgjerrig, hva får en nederlandsk familie til å flytte ut på den nordnorske landsbygda?

- Det er god plass, menneskene krangler ikke om plassen, slik vi opplever at de gjør i Nederland. Vi trenger ikke være redde for barna, det er trygt her. Og så er det en røff, men vakker natur her, som det går an å bruke.

- Jeg klarer ikke å la være, jeg må spørre. Hva syns du om nordmenn?

- Nordmenn er generelt sett litt reserverte, men blir du kjent, har du en god venn. Dere er høflige og til å stole på. Jeg liker også at nordmenn er ute i naturen.

- Hva tenker du om framtida på Nordtun?

- Jeg veit ikke hvor lenge vi blir. Vi tar et år om gangen. Det kan bli et år til, det kan bli mange. Vi trives godt, men vinteren og mørketida er lang her oppe i nord.

Jeg får følelsen av at familien Bremer hadde funnet seg til rette hvor som helst i verden. Det er noe særegent med framtoninga, den gode, harmoniske stemninga som er rundt dem, nysgjerrigheten på andre mennesker. De er ikke bare nederlendere i Norge, de virker som verdensborgere.

***

Arno og Rolinke er ikke de eneste nederlenderne i Engavågen. Tjuesju år gamle Anne Maria Leune bor i ei lita hytte et par hundre meter fra Nordtun. Jeg stikker en tur innom henne neste formiddag. Ei blid, robust og mørkhåra dame tar meg imot på den kombinerte trappa og verandaen. Nok en dag skinner sola. Vi slår oss ned ute. Hun byr på kjeks, sjokolade og iskaldt vann.

Allerede som seksåring fortalte Anne faren sin at hun kom til å flytte utenlands. Som nittenåring dro hun til Norge og Meløy for å gå på Nordtun. Etter skoleåret fortsatte hun å jobbe på skolen ei tid. Hun trivdes så godt i Engavågen at hun blei værende. I fire år har hun drevet tur- og aktivitetsbedriften Rocks ‘n Rivers. Hun lever av å ta med turister, bedrifter og lokalbefolkning ut på tur.

- Meløy har alt innafor et lite område; fjorder, isbreer, bratte fjell, grotter og snø. Jeg liker å være ute i storslagen natur. Derfor er det godt å bo her. Det er stille og rolig, ikke så mye folk. Menneskene er åpne og gjestfrie, mener Anne.

- Lengter du hjem?

- Noen ganger ønsker jeg å reise hjem. Det kan være ensomt til tider. Det er ikke så mange tilbud her. Vil du ha et bra liv, må du sørge for det sjøl, skape et bra miljø rundt deg, ta initiativ.

- Hvor har du identiteten din etter snart ti år i Norge?

- Vanskelig spørsmål. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg er født i Nederland. Det passa jo absolutt ikke for meg å leve i et flatt, tettbodd land. Jeg er nederlandsk, og vil nok forbli det djupt inni meg. Jeg kan ikke bli norsk, samtidig som jeg også på en måte føler meg norsk. Å komme hjem nå, er å komme til Norge. Identiteten min er nok litt splitta.

- Hva er den største forskjellen på å være norsk og nederlandsk?

- Nederlendere er mer direkte. Å være direkte er en del av min nederlandske identitet. I vanskelige saker går nordmenn rundt grøten, de går ikke til kjernen av problemet. I Nederland er sak og person adskilt, mens nordmenn ikke skiller så tydelig. Jeg har nok blitt mindre direkte, blitt mykere. Jeg har måttet tilpasse meg.

Jeg lurer på om hun får butikken til å gå rundt. Infrastrukturen for turisme er ikke den beste. Beliggenheten er også et stykke utafor rutene der folk strømmer forbi i hopetall.

- Det tar tid å etablere seg. Bedriften vokser seg gradvis større og potensialet er bra. Jeg lever enkelt, da får jeg det til å gå rundt. Jeg har en gammel bil og leier hytte. For meg handler ikke livet om å leve stort eller luksuriøst. Men det er klart, litt penger er bra.

Folk har til alle tider og av mange forskjellige årsaker forflytta seg rundt om i verden. I dag er det antakelig lettere å flytte enn noen gang tidligere i historien, i hvert fall for normalt bemidla europeere. Jeg lar meg likevel fascinere av mennesker som følger drømmen, folk som med pågangsmot og entusiasme starter opp noe sjøl, og ikke står og venter på at mulighetene skal komme rekende på ei fjøl. Hun ønsker meg lykke til på ferden, jeg ønsker henne lykke til med ut-på-tur-virksomheten.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.