Øysamfunnet Lovund er ei vellykka bygd med fiskeoppdrett og befolkningsvekst. Jeg drar ut dit, bestiger fjellet Lovund og havner på fest med lokalbefolkningen.

<Du leser nå kap. 5 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

To timer etter at ferga forlot Stokkvågen og fastlandet, stiger ei øy med trekanta profil opp av havet. Toppvinkelen er temmelig nøyaktig nitti grader, mens begge fjellsidene heller førtifem grader. Jeg får assosiasjoner til ungdomsskolens mattetimer og Pytagoras´ læresetninger. Hypotenus og katet, ordene husker jeg, men ikke hvordan de skal anvendes. Pyramideformen på fjelløya overrasker meg. På de fleste bildene jeg så før jeg reiste, likna øya en diger klump. Knyttneve var en beskrivelse som gikk igjen. Seinere på turen skal jeg forstå at slik ser øya ut sørfra. Jeg nærmer meg Lovund, ei øy og et sted utenom det vanlige, skal det vise seg.

Hotellet på øya ser strøkent ut, men er et godt stykke utafor min budsjettmessige rekkevidde. Jeg slår opp teltet på en gressflekk helt nede i sjøkanten i ei lita vik noen hundre meter utafor bebyggelsen. En bekk med friskt vann renner ut i sjøen bare ti meter unna. Godt å slippe å tenke på vannforsyninga. Plassen er en idyll, ingen tvil om det. Enda finere hadde den vært om den ikke også hadde fungert som toalett for en fuglefamilie eller tolv. Vel, enkelte blir aldri fornøyd.

Fjellet og øya har samme navn. Kanskje ikke så merkelig når øya stort sett består av dette fjellet. Utsikten skal være i eliteklassen, har jeg lest. Jeg har heller aldri vært på et fjell som ligger ute i havet. Derfor har jeg gleda meg spesielt til å bestige nettopp denne toppen. Dikteren og forfatteren Gro Dahle har skrevet diktet Med fintøyet på, også det fra antologien Til topps i Nordland. Det handler om Lovundfjellet som gjør seg fin for De syv søstre, og begynner slik:

På lang avstand
kjenner jeg deg igjen
Det er den bratte nakken, den rette ryggen
og den fine luggen over pannen
For det er selveste Lovundfjellet som er ute og går.
Det er Lovundfjellet som er ute og sprader igjen
Ute og kikker på jentene langs Helgelandskysten
De sju søstrene står og venter på deg som vanlig
De står sånn og tripper så pent hånd i hånd
Sju sånne fine Helgelandsjenter
Ikke rart du har pyntet deg!

Etter lunsj rusler jeg av gårde. Jeg kommer snart til verdens vakreste lille strand, i alle fall på avstand. Femti meter bred og med fin sand, ei gresslette bak, alt ramma inn av grønnkledte, bratte berg på alle kanter. Overgangen mellom sand og gress er samtidig en påminnelse om at havet er en gedigen søppelfylling. Store mengder plastartikler og taurester er godt blanda med tanget. Rester etter hyggelige lag er det heller ikke fritt for. Straks etter begynner stigninga. Stien går oppover i ei steinur. Innimellom må jeg hjelpe til med hendene, men det er ikke brattere enn at også folk med høydeskrekk kan ta seg til toppen. Et grønt insekt jeg aldri har sett før, setter seg på hånda mi. Plutselig skremmer det jeg trur er ei diger mus livskiten ut av meg der den piler av gårde rett foran skotuppene mine. Ikke det at jeg er redd mus, det er mer de uventa bevegelsene og lydene som setter meg i alarmberedskap. Jeg får straks øye på musa igjen under en stein. Ei stund stirrer vi på hverandre. Den står helt urørlig, men blunker innimellom, og er bokstavelig talt musestille. Seinere får jeg vite at det nok var ei jordrotte som lokalt kalles vånd. Et stykke oppi ura stopper jeg opp, snur meg og ser utover alle øyene og de snødekte toppene på land langt der inne. Jeg er klam i topplokket av klyvinga, og tar av meg capsen. Idet jeg står der med bart hode føler jeg en andektighet, som om jeg egentlig tok av meg lua for naturens storhet. Tre karer, også de besøkende på øya, kommer nedover. De er svært begeistra for turen, de tar i bruk de største superlativene: - Magisk, spektakulært, minne for livet, sier de med brede glis. Landsdelens frodigste grønne eng ligger pussig nok på platået på toppen. En liten saueflokk følger intenst, men fremdeles drøvtyggende med på bevegelsene mine opp mot varden som markerer fjellets høyeste punkt litt i overkant av sekshundre meter over det rolige havet. Fra toppen føles det som jeg kan se hele Helgelandskysten. Jeg kan se hvor jeg har vært den siste uka og hvor jeg skal de neste ti-tolv dagene. De store skipene i leia er så vidt synlige der de snor seg mellom de mange tusen øyene og skjærene. Teltet mitt nede ved havet er en ørliten oransje flekk. Jeg setter meg nedi ei lita sauegrop som gir ly for den knallharde vinden, spiser noen brødskiver og tenker at hadde jorda vært flat, så trur jeg jaggu jeg hadde sett helt til Amerika.

***

Lovund ligger i Lurøy kommune. Som så mange andre kommuner på Helgeland, opplever Lurøy nedgang i befolkningen. Lovund går derimot motsatt vei. Befolkningen har økt med rundt femti prosent siden 1990, og har vært stigende siden slutten av syttitallet. De største bedriftene går jevnt over så det suser. En slik vekst syns jeg det er både overraskende og spennende å finne såpass langt utafor større bysentra.

Næringslivet i Lurøy var og er dominert av fiskeribedrifter. Da de tradisjonelle fiskeriene opplevde tilbakegang og vanskeligere tider på 1960- og 70-tallet, starta gründerne Steinar Olaisen og Hans Petter Meland opp med lakseoppdrett på Lovund. De var tidlig ute. Etter hvert som næringa blei mer moden og industrialisert, var det god tilgang på kyndig arbeidskraft. Og for å gjøre en lang historie kort: Lakseoppdrettet på Lovund med tilhørende næringer har opplevd sine opp- og nedturer de siste tiåra, men har lenge vært og er fortsatt den ubestridte motoren i Lovundsamfunnet.

Min fascinasjon for Lovunds suksess deler jeg med flere. Samfunnsforskere i Norsk institutt for by- og regionforskning har undersøkt hva som er årsakene til øyas framgang. I en rapport om Lovund, som betegnende har undertittelen “fra krise til suksess”, peker forskerne på tre forhold. Først trekker de fram gründerne og ildsjelene. Bak enhver nyskapende næringsetablering eller vellykka stedsutvikling står det ildsjeler, skriver de. På Lovund er det spesielt de to nevnte oppdrettsgründere som får mye av æra. Dernest skriver forskerne om betydninga av nettverk. Ildsjelene og gründerne har samarbeida og dratt i samme retning, de har hatt god kontakt med viktige støttespillere, som offentlige myndigheter, banker og politikere. På Lovund har de også vært flinke til å bygge opp kunnskap og bygging av stedets omdømme. Til slutt skriver forskerne om Lovunds vinnerformel, det de så fint kaller symbiosen mellom næring og sted. Det har vært en veldig tett kobling mellom næringsutvikling og stedsutvikling. Dette viser seg i at bedriftenes overskudd delvis blir pløyd tilbake i lokalsamfunnet til bygging av eksempelvis svømmehall og kystkultursenter. Slik kan, som forskerne skriver, et lite og avsidesliggende sted framstå som et attraktivt bosted som også har interessante og utfordrende arbeidsplasser.

En spasertur gjennom bygda bekrefter inntrykket av et sted i vekst. Velholdte, flotte hus, flere byggeprosjekter på gang, samt bedriftslogoer på fine bygninger. Det er mange barn i barnehagen og på skolen. Befolkningen er ung.

***

På oppslagstavla på den nyåpna og velassorterte Joker-butikken, henger en lapp der Fysak-gruppa i Lurøy annonserer at de arrangerer turdag på lørdag. En av turene er guida tur rundt øya, en ganske strabasiøs tur etter hva jeg har lest, spesielt ved høyvann. Jeg anser det som en glimrende anledning til nok en flott fottur og forhåpentligvis en anledning til å komme i kontakt med noen fra øya.

Lørdag skinner sola fra en lyseblå himmel. Vinden er varm og mild. Nok en dag må jeg ta i bruk solkremen jeg hadde regna med kom til å forbli liggende innerst, nederst i en eller annen veske. Klokka tolv møter jeg opp på fergekaia slik det sto på lappen. Der er det tynt med folk, men det dukker raskt opp flere når vi som er i det lille følget går gjennom bebyggelsen. Guiden på turen jeg skal være med på heter Ferdinand Kroken, en lettbeint kar på respektable syttifem år, grå i sveisen, men lys til sinns. I tillegg til Ferdinand og meg, skal også Ole-Gerhard, Hanne og Trude være med på turen rundt øya. Alle tre bor de på øya, men også for dem er det første gang de prøver seg på denne turen.

Turen starter pent og forsiktig. Vi går over gressletter der noen sauer beiter. Ferdinand bodde på Lovund i barndommen, men bor nå på naboøya Sleneset litt nærmere fastlandet. Han forteller anekdoter og historier mens vi går, som at det under krigen var lyttestasjon i ei hule vi passerer og at en sprekk i fjellet blei til da en mine gikk av etter krigen. Han snakker om at de samla inn høy til husdyra på slettene vi krysser. Han snakker om et liv i ei annen tid, et annet Lovund. Han forteller også om at leken på Lovund kan være ubarmhjertig. I femtenårsalderen var han og en kamerat ute og klatra, slik de ofte var. Kameraten ramla ned det bratte henget og døde.

- Hendelsen sitter fastbrent i minnet. Jeg husker hva slags klær han hadde på, jeg husker alle detaljene, sier Ferdinand.

Tett krattbjørkeskog og granskog avløser snart de åpne engene. Mens vi går lurer jeg på hvordan en sti blir til. De første som gikk her må virkelig ha kjempa seg gjennom, antakelig gått mange blindveier og omveier før de til slutt fant en brukelig trase. Brått er vi ute av skogbeltet og den mer krevende delen av turen begynner. Uttrykket forrevent kystlandskap har jeg aldri hatt noe forhold til. Det får jeg nå. De neste par timene skal bestå av klyving på svaberg, til dels med djupe sprekker og skarpe kanter. I kortere perioder må vi planlegge hvert skritt. Ellers kan vi ramle eller havne i en blindvei. Ved én anledning finner vi det tryggest å ta i bruk tauet Ferdinand har med seg for å komme oss over en vanskelig passasje. Og sjølsagt er det høyvann. Ved lavvann kan man passere noen vanskelige punkter helt nede i fjæresteinene. Det kan vi ikke nå. Isteden må vi ut på et par drøye klyveturer i steinur. Plutselig holder det på å gå galt for meg. Jeg feilvurderer stabiliteten til en stein jeg tråkker på. Den sklir unna, og skinnleggen min tar retning mot en annen kvass stein. Jeg klarer å stoppe bevegelsen akkurat i tide. Et sammenstøt mellom legg og stein hadde i beste fall blitt veldig smertefullt, i verste fall et brudd. Men vi kommer oss rundt, og slipper unna med små skrubbsår og noen blodstrimer her og der etter nærkontakt med fjellet.

Når turen rundt øya er ferdig spør Ole-Gerhard om jeg vil bli med opp på verandaen, et tilbud jeg sjølsagt takker ja til. Samboerens hans, Iren, byr på sjokoladekake og en halvliter. Den ene halvliteren avløser den andre. Vi spiser pizza laget av gourmetkokkene på hotellet. Flere naboer kommer innom. Noen er ute og går, og tar en øl før de rusler hjem. Andre har med seg godt drikke, og blir værende. Iren passer på at jeg hele tida har nok i glasset. Ettermiddagspilsen er blitt et vorspiel.

Iren gjør sterkt inntrykk på meg. Energinivået hennes er beundringsverdig. Hun har sterke meninger, og står for dem, meninger jeg ikke alltid deler. Komplisert og sammensatt, men skikkelig kul, tenker jeg, en alfahunn hvis det er noe som heter det. Ole-Gerhard ser ut til å være en annen type. Rolig, avbalansert og trivelig, opplever jeg han.

Vertskapet mitt dusjer og steller seg. Jeg sitter der i turklærne mine, lukter neppe blomster, men tenker ikke videre over det. Men det gjør Iren. Uten å spørre meg, går hun i den sytten år gamle sønnens klesskap og finner fram olabukse, belte, t-skjorte, boxershorts og nye sokker. Hun slenger klærne i fanget mitt og sier:

- Badet er ledig.

Jeg oppfatter ordene hennes mer som en ordre enn et tilbud. Dusj på tur er luksus. Jeg er derfor ikke vond å be, sjøl om jeg kjenner litt på ubehaget ved å motta så mye av folk jeg for noen timer siden ikke visste eksisterte. Røverhistoriene kommer tett i samtalen rundt bordet. Det samme gjør de sarkastiske meldingene, men undertonen er vennlig. Sjølironi er også høyt verdsatt.

- Den eneste mannen som har holdt ut med meg i mer enn fem år, er regnskapsføreren min, sier Iren, og forløser latteren hos oss alle.

Noen ymter etter hvert frampå om at vi kanskje skal trekke inn, det er blitt kjøligere utover kvelden.

- Vi skal være ute. Det er jo sommer for faen, er den utvetydige meldinga.

Litt over midnatt er det uten forvarsel oppbruddsstemning. Vi må visst en tur på hotellet og ta en øl før serveringa stenger. Idet vi kommer inn i baren, ringer betjeninga i bjella som markerer siste runde. Vi sitter ute med hver vår halvliter i skinnet av ei rødoransje sol som vaker rett over horisonten i nord. Den er på oppadgående, merker jeg meg.

Nachspielet finner sted i et hus nede på kaia. Eller fortsettelse av festen er nok en riktigere beskrivelse. Punsj og en særs sterk gløgg, av alle ting, blir satt på bordet. Jonas på tjuetre prøver å dra i gang allsang til Westlife´s greatest hits, men det er bare han som kan tekstene. Abba og Creedence er derimot sikre vinnere. Jentene danser. I firetida om morgenen forlater jeg festen. Jeg er den første som går hjem. Sola står allerede høyt på himmelen. I stikk motsatt retning skinner en velvoksen måne over fjellrekka De syv søstre. Mens jeg går gjennom bebyggelsen på vei til teltet, nynner jeg “can you feel the rhythm?” fra Enrique Iglesias Rhythm divine, en låt som blei spilt mange ganger på vorspielet. Og jeg tenker at Lovunds rytme er optimisme, vekst og framtidstru. Livet på Lovund er en fest.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.