Naboøya Sleneset er Lovunds rake motsetning med befolkningsnedgang og dystrere framtidsutsikter. Der treffer jeg en kar som likevel satser hardt.

<Du leser nå kap. 6 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

En kosete elghund møter meg med logrende hale når jeg triller inn på Moflaggården på Sleneset. Stig Krogli har akkurat vært på sjøen og dratt småsei, og måkene rekognoserer lavt over garasjetaket der de vurderer mulighetene for om de kan få sin del av fangsten. Han plasserer umiddelbart en kald øl i hånda mi og spør om jeg vil spise middag med familien. Nei er et ord jeg ikke bruker på denne turen. Det har blitt søndag ettermiddag. Jeg har benytta dagen til å komme til sans og samling etter lørdagens rangling, og til å ta ferga fra Lovund til naboøya Sleneset.

Stig flytta fra Mo i Rana til Sleneset sammen med familien sin for fem år siden da kona Linda Helen Moflag arva gården på odel. Da hadde ikke noen slått markene på Moflag på flere tiår. Samtidig starta de planlegginga av restaurant og overnattingssted. Jeg har avtalt å møte Stig for å høre om hvorfor de har flytta hit og hvordan slike ambisiøse planer om næringsetablering dukker opp.

- Jeg trives mye bedre i et lite samfunn enn i et stort. Vi er ufattelig heldige som slipper å bo i Oslo. Nittini prosent av dem du møter i Oslo gir jevnt faen i hvem du er og hvordan det går med deg. Her bryr folk seg om hverandre. Samtidig er det godt å ha armslag rundt seg. Moflag er en stor gård. Vi ønska å sette den i stand, få litt liv her. Derfor flytta vi hit, forteller Stig.

Sleneset virker på flere vis som Lovunds rake motsetning. Den fysiske framtoninga er åpenbar. Mens Lovund stort sett består av et ruvende fjell, er Sleneset et mylder av øyer og holmer der det høyeste punktet ligger beskjedne trettitre meter over havet. En annen forskjell er at Sleneset, i likhet med så mange andre utkantsamfunn, sliter: Aldrende befolkning, synkende innbyggertall, synkende barnekull, begrensa jobbmuligheter. Stig forteller at Sleneset var styrtrikt på 1950- og 60-tallet på grunn av et særs innbringende makrellstørjefiske. På slutten av sekstitallet bodde det 700 mennesker her ute. Så kollapsa flere fiskebestander samtidig. Trua på fisket datt. Nå bor det om lag 360 mennesker på Sleneset. Stig hevder at folketallet har stabilisert seg, at nedturen har stansa, at ungdommen har begynt å komme tilbake. Det er med dette bakteppet Stig og fetteren hans, Cato Krykken, har investert ikke mindre enn tolv millioner kroner. Restauranten, sjøhusa, puben og brygga med flere båter har vært i drift et års tid. Kundegrunnlaget er bredt. Alt fra bedrifter i regionen, fisketurister og mer ordinære bil- og sykkelturister har vært innom, i tillegg til lokalbefolkningen sjølsagt.

- Jeg er vant til å lage og drive bedrifter. Det å skape noe, driver meg. Likevel, dette er den største hobbyen vi har kjøpt oss. Det er en større jobb enn å ha tre unger, gliser Stig.

Linda Helen stikker hodet ut på verandaen der vi sitter og sier at middagen er ferdig. For en time siden svømte småseien jeg forsyner meg med glade og fornøyde ute i sundet. Mandelpoteter, smør, flatbrød og seilever i rødløk er tilbehør. Og mer kaldt øl. Ukomplisert mat, og veldig godt. Igjen slår deg meg hvor hyggelig det er å bli invitert inn i hjemmene til folk, hvor stas jeg syns det er med denne gjestfriheten, en gjestfrihet jeg var usikker på om fantes i Norge nå til dags.

Etter middagen vil Stig vise meg bygningene. Fra gården og bort til Langneset er det en kort sykkeltur.

- Dette er ikke verdens navle. Vi må lokke folk hit med det vi har, som er en voldsomt fin beliggenhet. Får du oppleve en kveldssol her, er det verdt pengene. Når sola går ned mellom Lovund og Træna, da er det abnormt. Lyssettinga er fantastisk.

Stig er en god selger. Han er flink til å snakke i positive ordelag om det han og partnerne har skapt. Det er likevel lett å være enig i karakteristikkene hans uten å føle seg forført. Stedet er utvilsomt ei perle. Samtidig er prosjektet galskap, herlig galskap. Det er kjærlighet til et vakkert sted. Kanskje er det slike tiltak som kan gi små steder et løft? Høystandardtilbud til kjøpesterke bedrifter med kravstore ansatte som har forventninger om morsomt arbeid og spennende utflukter. Lokalbefolkningen får også et bedre tilbud, hjemstedet blir litt bedre, kanskje skaper det også stolthet? Jeg kjenner jeg virkelig unner folk med slike ambisjoner å lykkes.

***

Mandag morgen møter jeg Ferdinand igjen. Vi går en timelang tur på Ålvøya. Terrenget er snilt, stort sett inne i bjørkeskogen, av og til oppe på heiene. Ute i havet ligger tåka. Lovund har på seg en skyhatt i dag. Nordavindshetta forteller Ferdinand at de kaller det når toppen av Lovund blir hylla inn i en bomullshvit sky. Han forteller om plasser vi går forbi, viser hvor det sto en gård til utpå sekstitallet, om hvordan naboer på de forskjellige øyene varsla hverandre om dramatiske hendelser ved bruk av flagg, før telefonens tid.

- Er dette ditt paradis, spør jeg mens vi i en liten pause sitter på en benk.

- Ja, dette er mitt paradis, svarer han og smiler. - Når du er stressa og sliten, da er det godt å komme ut hit. Det er ingen medisin som er bedre enn naturen, fortsetter han.

Ferdinand flytta til Sleneset i 1960-åra. Han har jobba som lærer, stort sett i ungdomskolen, og tar fortsatt noen vikartimer en gang iblant. Jeg spør om han vurderer å flytte tilbake til Lovund.

- Nei, jeg gjør ikke det. Lovund er et helt annet samfunn nå enn det jeg flytta fra. Det har kommet så mye industri. Det er mange flere mennesker, så mange innflyttere. Jeg kjenner ikke så mange der lenger, forteller han.

Han syns det er trist at folketallet på Sleneset er synkende.

- Folk må ha jobber, og det er det lite av her. Jeg er spent på hvordan det går framover. Men man skal ikke bekymre seg for mye, legger han til.

Etter turen rekker vi en snartur innom huset hans før jeg skal ta ferga inn på fastlandet igjen. Han byr på et glass cola. Jeg synker djupt ned i en skinnstol i stua, og lytter til Ferdinands betraktninger om det å gå, hans favorittaktivitet.

- Det gjelder å bruke beina så lenge det går an å gå på dem. Samtidig er det også dem som mener at en syttifemåring ikke skal drive å gå i skogen. Du veit, vi følger godt med på hverandre på et lite sted som dette. Men jeg bryr meg ikke om hva andre sier. Jeg går.

Så forteller han leende om en kamerat på rundt åtti som bare går tur når det er mørkt, slik at ingen skal kunne se han. På vei ut viser han meg noen av maleriene sine. Helgelandsnaturen er inspirasjonskilden. Jeg liker de lyse fargene, akkurat som humøret til mannen som har malt dem.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.