En bakke byr på tøffe utfordringer. Og jeg treffer tyskere som tvinger meg til å tenke.

<Du leser nå kap. 7 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

Etter å ha vært ute på de to øyene i mer enn tre døgn, kjenner jeg det er godt å sykle igjen når jeg tråkker innover fjorden Sjona. Ofte får jeg et voldsomt driv i meg etter hele tida å komme meg videre når jeg er på tur. Jeg må ta meg sammen og holde meg sjøl litt igjen, tenke bevisst på å roe ned tempoet. Etter en times tid på setet svinger jeg av veien og stopper på Hellåga. Rasteplassen er en del av prosjektet nasjonale turistveier. I dette prosjektet er atten av landets vakreste veistrekninger plukka ut for å gi de kjørende naturopplevelser som frister til lengre opphold og nye besøk. Virkemiddelet er å tilrettelegge rasteplasser med nyskapende og spennende arkitektur og kunst. Seks av de atten veiene er ferdig utbygd og godkjent som turistveier. Innen 2020 skal alle være ferdig. Rasteplassen på Hellåga er en del av strekningen Kystriksveien nord, som er en av de ferdigstilte. For ordens skyld: Når jeg ikke er på sykkeltur, jobber jeg i Statens vegvesen. Det jeg skriver om de nasjonale turistveiene, er derfor i liten grad prega av objektivitet.

Jeg setter fra meg sykkelen ved et bord og to benker i betong. De enkle, rette linjene er tiltalende, samtidig som bordet er funksjonelt. Ei rustrød trapp fører ned til noen svaberg ved fjorden. Jeg går ned, og får veldig lyst til å fiske, men lar det være. Jeg har noen sure pølser i hengeren jeg burde spise opp. Samtidig tenker jeg det er greit å bevare minnet om den gode seimiddagen på Moflag fra dagen før. Jeg vandrer fram og tilbake, tar noen bilder, slapper av litt på en benk, og kjenner hvor godt det er å være i et uterom som noen har planlagt at du skal trives i. Oppe på rasteplassen igjen avlegger jeg toalettet et besøk. Fra sida ser bygget ut som en bølge som er i ferd med å skylle innover land. Detaljer i stål, betong og frosta glass gjør dobesøket til en aldri så liten arkitektonisk opplevelse.

Litt etter får jeg friska opp skoletysken når jeg kommer i prat med et eldre ektepar på bobilferie. De er pensjonister, og det høres ut som de er i Norge på ubestemt tid. De er veldig begeistra for norsk natur og forteller at de har vært i Norge flere ganger tidligere. Jeg spør hva de syns om rasteplassen. De syns den er fin, men er skeptiske til pengebruken. Det ser dyrt ut. Mannen tar nå over ordet, og jeg er usikker på om han prater på egne eller begges vegne. Pengene kunne kanskje vært brukt mer fornuftig, halvt spør han meg, halvt slår han fast. Generelt kan han styre sin begeistring for den norske pengebruken. Dagen før, en søndag, hadde de tilbrakt ettermiddagen i Hemnesberget. Stedet er ukjent for meg, men jeg skjønner fort at det er et sted ved sjøen og med småbåthavn. De hadde sett på alle som kom inn til kaia i båtene sine etter ei helg på sjøen, og han var fortørna over alt utstyret båtfolket bar i land. Han kunne ikke helt begripe at det var behov for så mye utstyr. Idet han sier dette, synes jeg å høre at det singler i glasshus, men jeg er altfor høflig og konfliktsky til å konfrontere han med det faktum at han sitter og mekker på ikke mindre enn tre fiskestenger, og at vi sitter utafor en bobil som ser ut til å ligge godt opp på øvre halvdel av prissjiktet for den typen kjøretøy. Men kanskje har han likevel et poeng?

De spør om turen min, og jeg skjønner på reaksjonene deres at de lar seg imponere. Dama forsvinner inn i bilen, og kommer straks etter ut med tre skåler fylt med jordbær, den ene med betydelig mer bær i enn de to andre. Den velfylte er til meg. Årets første jordbær for mitt vedkommende, en særdeles hyggelig overraskelse. Jeg takker og bukker. Vi spiser, snakker litt til og ønsker hverandre god tur videre.

En god håndfull jordbær er ikke noe å sykle lenge på. Når jeg nærmer meg enden av fjorden begynner jeg å kikke etter et passende sted å varme pølsene mine. Jeg ser meg ut noen naust med et fint gressbelagt areal ned mot sjøen. Når jeg triller sykkelen mellom to av naustene blir jeg regelrett kjeppjagd av to aggressive måker. Persona non grata, der altså. Jeg har lagt merke til at alle busskurene innover i fjorden har bakveggen vendt mot vest. Dermed antar jeg at dagens vindretning innover fjorden er den vanlige, og at den ofte er temmelig hard. Jeg kan sette meg ned i neste skur, tenker jeg, men når jeg kommer så langt har fordundre meg ta ei måke bygd reir på taket. Til slutt finner jeg meg en grei plass der jeg ikke plager fuglene og de ikke plager meg.

Mens pølsene glir ned, begynner jeg så smått å forberede meg mentalt på stigningene opp mot Sjonfjellet. Jeg veit ikke hvor lang denne stigningen er. Men jeg sitter bokstavelig talt i vannkanten og veit at jeg skal opp på 356 meter. Jeg legger i vei, god og mett, med nye krefter og friskt mot. Etter ei lita stund dukker det opp et fareskilt: Stigning 0-3 km. Ok, ikke verre, det skal jeg klare, tenker jeg. Jeg tråkker oppover sakte, men sikkert, passer på å holde meg under melkesyregrensa, kjenner hengeren trekker i motsatt retning. Når de tre kilometerne er unnagjort, slutter imidlertid ikke veien å stige. Bakken blir bare litt mindre bratt, altså så lite at det etter veimyndighetenes regelbøker ikke er nødvendig å varsle bilistene. Nedtur. Det begynner å ane meg at denne bakken blir lengre og tyngre enn jeg forventa. Litt etter kommer et nytt fareskilt. Denne gangen får jeg beskjed om sterk stigning i 600 meter. Etter disse meterne er jeg fortsatt ikke oppe. Kollegene mine i Statens vegvesen må drive gjøn med meg. Jeg forbanner fluene som surrer rundt hodet mitt og som av ubegripelige grunner på død og liv skal inn i ører og nesebor. Jeg lurer på hva i all verden jeg har tenkt på når jeg har drømt om sykkelturer i Himalaya og Andesfjella. Og jeg skjønner hvorfor bilen har vunnet slik popularitet og fått slik enorm utbredelse. Et litt tyngre trykk på gasspedalen er alt som skal til for å suse opp disse bakkene i hastigheter som for hundre år siden var utafor den menneskelige fatteevne. Til slutt når jeg toppen, letta over å være oppe, samtidig litt skuffa over at en bakke på denne størrelsen skulle volde meg såpass med ubehag og slit. Som vanlig er belønninga etter vertikale anstrengelser på sykkelsetet formidabel. Utsikten over Sjona er rett og slett bare digg.

Hardhauser som lever av å dra på tur, forfekter at du skal ta bilder når du har minst lyst til å gjøre nettopp det. De bildene skal visstnok bli de beste. Holder du på å dø, fotografer det, kan jeg forestille meg at Lars Monsen gjerne sier. Bakkene opp til Sjonfjellet kosta. At jeg er døden nær, er likevel å dra det vel langt. På felgen kanskje. Uansett, jeg har ikke det minste lyst til å stoppe for å ta bilder. Men når utsikten ned mot fjorden er på sitt beste, øyner jeg muligheten for turens beste sykkelbilde. Min indre stemme sier kjør videre, mens Monsen på skuldra mi sier stopp, stopp! Jeg adlyder Monsen. Mens jeg rigger meg til med stativ og finjusteringer av kameraet, stopper en annen syklist nede på veien. Han presenterer seg som Bodo Blume fra Bremen. Det ser ikke ut som bakkene har prega han nevneverdig. Etter en kort prat blir vi enige om å møtes på campingplassen i Nesna for å snakke om livet på sykkel og snakke nedsettende om bobilturister. Jeg tar bildene mine. De blir ikke mer enn greie nok. Så suser jeg ned fra Sjonfjellet.

Bodo er på en sju uker lang rundtur i Skandinavia, en tur han har drømt om i mange år, forteller han. Han begynte i Helsinki, sykla så til Nordkapp før han nå er på vei sørover langs kysten av Norge. Videre skal han fortsette å følge kysten sørover, deretter langs kysten i Sverige, gjennom Danmark og så hjem til Bremen. Denne kvelden i Nesna er han omtrent halvveis, og har allerede sykla 320 mil med dagsetapper på tolv-femten mil. Jeg lar meg imponere av styrken og utholdenheten hans, sjøl om jeg ikke deler gleden med å reise så fort. Det bor en råtass i han, tenker jeg, sjøl om han fysisk sett ikke ser utprega rå ut. Jeg anslår at han er i begynnelsen av trettiåra. Også han er svært begeistra for den skandinaviske naturen, som han ser under ett.

- Hva er det beste med turen, spør jeg.

- Det å få litt rom rundt seg. Jeg er i hverdagen omgitt av mange mennesker stort sett hele tida. Derfor er det så godt å dra på tur aleine i et område der det ikke bor så mange.

- Hva er det du liker ved å være aleine?

- Hverdagen er veldig mye prega av samarbeid og at avgjørelser ofte må tas sammen med andre. Det er godt å dra aleine på den måten at jeg har frihet til å bestemme helt sjøl hva jeg vil til enhver tid.

***

Neste morgen, den trettende dagen på turen, drypper det jevnt fra en grå himmel. Skydekket ligger nesten nede ved havet. Bodo og jeg sykler sammen de tre milene til Sandnessjøen. Underveis tiltar nedbøren. Gore-texen holder som vanlig ikke helt det den lover i reklamen, vanntett er den i hvert fall ikke til tross for at jeg rett før avreise vaska den med et svindyrt vaskemiddel og spraya den med et ditto dyrt impregneringsmiddel. Det er bare et spørsmål om nok vann, så trekker det igjennom. Vel framme i Sandnessjøen er jeg våt og kald, og lysten til å oppleve noe nytt, se nye steder og treffe nye folk har fullstendig fordufta. Jeg utsetter planen min om å ta ferga over fjorden til øyene Dønna og Herøy til i morgen. Kanskje blir været bedre da? Bodo har sin tidsplan å følge. Vi tar avskjed. Han sykler videre mot Brønnøysund, mens jeg tar inn på vandrerhjemmet. Jeg kjenner på en viss sjølforakt idet jeg slenger meg ned på senga. I tolv dager har sola skint. Da har jeg også skint. Så regner det et par timer, og jeg er helt utafor. Jeg hadde ikke trudd jeg var en solskinnsturist. Jeg trudde ikke jeg brydde meg så mye om været. Men jeg skjønner at det er det lettest å si og tru når sola skinner.

Jeg tar en lang, varm dusj, rister av meg skuffelsen over å føle meg som ei pingle. Etterpå slenger jeg meg ned på senga igjen. Der blir jeg stort sett værende resten av dagen. Jeg leser. Og jeg funderer. Kanskje det var noe i det den tyske bobilturisten påpekte i går, at vi nordmenn har så enormt mange ting. Jeg lager en oversikt over hva jeg sjøl har med meg på denne turen. Et grovt kostnadsoverslag viser at jeg har med meg utstyr med anskaffelsesverdi på over 40.000 kroner. Noe av utstyret er nytt til denne turen, noe har jeg fått sponsa, mye er ti-femten år gammelt. Jeg innser at jeg definitivt har bidratt med min skjerv i sportsbransjens voldsomme omsetningsvekst de siste åra. Kunne jeg ha klart meg med mindre og billigere utstyr? Sjølsagt, er det opplagte svaret. Men dårlig utstyr som ikke holder mål, er et skikkelig irritasjonsmoment som reduserer turgleden. Det er også mye glede i gammelt, velbrukt utstyr. Når jeg fyrer opp det bulkete, men fortsatt velfungerende stormkjøkkenet jeg fikk til jul av foreldrene mine for femten år siden, tenker jeg ofte på alle turene det har vært med på. Tankene flyter raskt fra Andesfjella til Alpene, fra Svalbard til Island, fra Jotunheimen til skogen der jeg bor, og til alle tusen steder jeg har brukt det til å lage meg varm mat og drikke. Kokeapparatet har fått affeksjonsverdi. Jeg kjenner at jeg syns det er verdt pengene å kjøpe godt utstyr. Og sånn er det vel lett å tenke for en som ikke trenger å vurdere investeringer i slikt utstyr opp mot mat på bordet eller klær til ungene. Jeg blir urolig fordi jeg så lett avfeier tyskerens betraktning. Det gjør vondt når noen pirker borti måten du lever på.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.