Verdenshistoriens tredje største skipsforlis fant sted da fangeskipet Rigel blei senka på Helgelandskysten i 1944. 2500 mennesker døde. Jeg besøker krigskirkegården og minnesmerket på Tjøtta.

<Du leser nå kap. 10 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

Ikke lenge etter nær-elg-opplevelsen parkerer jeg sykkelen inntil et forseggjort meterhøyt steingjerde. En tekst på norsk, russisk og tysk er rissa inn i en stein like ved: “TIL MINNE OM NORSKE SOVJETISKE OG TYSKE STATSBORGERE SOM MISTET LIVET DEN 27. NOVEMBER 1944 VED SENKNINGEN AV FANGETRANSPORTSKIPET “RIGEL” OG SOM ER GRAVLAGT HER”. Krigskirkegården på Tjøtta er mitt neste stoppested. Jeg rusler over en diger, kortklipt gressplen, og stirrer ned på det rolige sundet mellom Tjøtta og Rosøya. Der fant et stykke tragisk verdenshistorie sted en novemberdag i 1944.

Høsten dette året gikk andre verdenskrig mot slutten. 360.000 tyske soldater befant seg fortsatt i Norge. Den tyske krigsmakta ønska å flytte mange av soldatene til Sentral-Europa der det var større behov for dem. Denne troppeforflytninga hadde de allierte et klart mål om å forhindre. Et av skipa som frakta tyske tropper og materiell sørover fra Nord-Norge på denne tida, var det norskeide skipet m/s Rigel.

Tjuesjette november forlot Rigel Bodø med kurs for Trondheim. Lasta denne gangen var ikke tyske tropper. Ifølge den tyske kapteinen Heinrich Rohde var det da 2838 mennesker ombord, hovedsakelig russiske krigsfanger. Noen tyske desertører var også med, samt noen polske og serbiske krigsfanger og noen russiske og norske straffanger. Et betydelig tysk mannskap holdt kontroll på alle fangene.

Det britiske hangarskipet HMS Implacable lå på samme tidspunkt på Helgelandskysten med bombefly og jagerfly ombord. På sitt tokt i norske farvann hadde britene som sitt hovedmål å bombe jernbanestasjonen og havna i Mosjøen. Tyske skip i området var også av stor interesse. Om morgenen tjuesjuende november oppdaga to rekognoseringsfly en konvoi på fire-fem skip noen mil sør for Sandnessjøen. Et av disse skipa var Rigel. Lokalhistoriker Trond Carlsen har skrevet om tragedien i boka Rigel med undertittel Norgeshistoriens største skipsforlis. Han konkluderer med at britene høyst sannsynlig ikke visste at Rigel hadde med seg krigsfanger.

Ikke lenge etter angrep en armada av fly Rigel og de andre båtene i følget.

Asbjørn Schultz fra Vesterålen var en av åtte nordmenn om bord i Rigel denne novemberdagen. I begynnelsen av oktober hadde Schultz kommet i klammeri med noen tyske soldater i Stokmarknes. En bagatellmessig hendelse førte til at han blei frakta til Narvik, der han tilbrakte flere uker i en fangeleir sammen med flere andre nordmenn og tyske desertører. Da bombene begynte å hagle over Rigel, så Schultz det som sin mulighet til å flykte fra tyskerne. Men forholda ombord blei raskt kaotisk. Fangene kjempa en desperat kamp om å komme seg opp på dekk, for deretter å komme seg vekk fra skipet. Schultz klarte i intens konkurranse med mange av sine medfanger å kjempe seg opp langs en smal jernleider. Oppe på dekk måtte han ta seg forbi sønderskutte og lemlesta kropper. Blodet fløt. Lydbildet besto av skrik og jammer, bomber og maskingeværild. Han klarte etter hvert å fire seg ned langs skutesida, og hoppa på sjøen da en flåte kom drivende forbi. Sammen med en russisk krigsfange og en tysk soldat klarte han å padle i land på Rosøya. Bak dem hadde Rigel gått på grunn. Nesten hele akterskipet, der de fleste fangene holdt til, lå nå under vann. Schultz var den eneste av nordmennene som overlevde. Han klarte å gjemme seg for tyskerne det første døgnet, og blei deretter frakta til øyene Lånan, og seinere Kleppøya, der han bodde til krigen var over.

Den dag i dag er det usikkert hvor mange som døde i dette forliset. Antakelig omkom rundt 2.500 mennesker. Det plasserer katastrofen som en av de største i historien, eksempelvis tusen flere omkomne enn da langt mer kjente Titanic gikk ned i 1912.

I om lag tjuefem år skjedde ingenting med verken de omkomne eller vraket. I 1969 blei det endelig fart i sakene. Restene av 1.011 omkomne blei tatt opp, men disse var det ikke mulig å identifisere. Gravstedet blei derfor laga som en fellesgrav. I 1975 blei de siste restene av båten fjerna.

De døde etter Rigel-forliset er imidlertid ikke de eneste krigsofrene som hviler på Tjøtta. Jeg beveger meg noen få meter bort til et sju meter høyt monument i stein. I toppen av bautaen ser jeg de kommunistiske symbola hammer og sigd hogd ut med den velkjente femkanta sosialiststjerna i bakkant. Nederst lyder en inskripsjon på russisk og norsk slik: “I TAKKNEMLIG MINNE OM SOVJETISKE SOLDATER SOM MISTET LIVET I NORD-NORGE UNDER KRIGEN 1941-1945 OG SOM ER GRAVLAGT HER”. Et velstelt og fargerikt blomsterbed står i skarp kontrast til den massive, grå betongen. Ifølge Krigsgravtjenesten er 7.453 sovjetiske krigsfanger gravlagt på Tjøtta. Kun 826 av de omkomne er identifisert med navn. Bautaen er derfor et symbol på den ukjente soldats grav.

Historiker og forsker Marianne Neerland Soleim har skrevet bok om sovjetiske krigsfanger i Norge, et tema hun karakteriserer som et glemt historisk emne. Antall sovjetiske krigsfanger som døde på norsk jord under krigen er anslått til om lag 13.000, og er dermed den gruppa med høyest samla tap. Til sammenlikning døde totalt 10.260 nordmenn som følge av krigen. De sovjetiske fangene var med på å bygge infrastruktur som jernbane, veier og flyplasser. Slik bidro de til moderniseringa av Norge.

Etter krigens slutt var et stort antall graver med falne sovjetrussere spredt over hele landet, til dels på utilgjengelige steder. Den kalde krigen var så smått i gang. Norske myndigheter frykta at Sovjet skulle bruke bekransning av gravene som et påskudd for å drive spionasje, og ønska derfor å samle russergravene i Nordland, Troms og Finnmark på et sted. Den kontroversielle og makabre, må vi vel si, flyttinga av tusenvis av lik, foregikk i det stille under kodenavnet Operasjon asfalt. Navnet på operasjonen hadde antakelig sitt opphav i at de døde kroppene blei frakta i asfaltimpregnerte sekker. Sovjet kunne styre sin begeistring og kalte planene en “forhånelse av sovjetsoldatenes minne” og “en uvennlig handling overfor Sovjetsamveldet”. Men Utenriksdepartementet sto på sitt. Likflyttinga blei iverksatt i 1951, og Tjøtta blei innvia åttende juli 1953.

Nasjonalt var det ingen protester mot flyttinga. Lokalt hadde derimot mange en sterk identifikasjon med fangene. Mange nordmenn hjalp fangene, til tross for at tyskerne ikke tillot dette. “De lange rekkene av utsultede og avkreftede fanger i svært dårlig bekledning på vei til tungt arbeid var et rystende syn. Nordmenn blei konfrontert med en brutalitet uten sidestykke, og mange følte at dette var den største påkjenningen under den tyske okkupasjonen», skriver Soleim. Flyttinga blei betrakta som gravskjending. Protestene var noen steder heftige, blant annet i Tromsø, Narvik og Mo i Rana.

Operasjon asfalt bidro til å svekke nordmenns erindring om de sovjetiske krigsfangene, mener Soleim. Oppmerksomheten har økt igjen de siste ti-tjue åra. Den kalde krigen er slutt, Sovjetunionen er oppløst og det norsk-russiske samarbeidet blir stadig mer omfattende.

Krigsgraver er opplagt viktige symbolsteder i dag. De navngitte gravene gir russiske etterkommere muligheten til å finne igjen sin far eller bestefar som døde i tysk fangenskap på norsk jord. Jeg vandrer rundt på plenen, kikker på platene med de navngitte gravene. Født midt på syttitallet på en historisk rolig del av planeten og forskåna for det meste av verdens ondskap og lidelse, har jeg vanskelig for å forestille meg den råskapen og det verdensbildet som råda da handlingene som er grunnlaget for denne kirkegården fant sted under og etter krigen. Det føles likevel godt å ha vært her, det føles viktig å kjenne litt til denne delen av norsk og russisk historie.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.