De syv søstrene er utilnærmelige, enda så mye jeg drømmer om dem. I det minste blir det grom mat på meg på handelsstedet Forvik.

<Du leser nå kap. 11 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

Ferga fra Tjøtta til Forvik i Vevelstad kommune tar en time, og er en av de lengste fjordkryssingene på turen. På overfarta passerer vi Vistenfjorden. Jeg kan se konturene av fjellområdet Lomsdal-Visten, den yngste av nasjonalparkene i Norge. Dette er skikkelig villmark. Her er ingen turisthytter, knapt en rød T å følge, og heller ikke mange besøkende. Dette er teltets og kompassets rike. Jeg har vurdert å ta en avstikker inn i parken, men etter å ha lest mer om den, finner jeg det tryggest å holde meg i nærheten av folk. Parken virker rett og slett for tøff for meg.

Jeg har ikke sykla langt i dag, men det har likevel vært en dag svært rik på historiske begivenheter. Forvik er et gammelt handelsted der en restaurant og en kafé med verdens nordligste kaffebrenneri fortsatt sørger for aktivitet. Jeg slår opp teltet mitt på ei gressplen bak restauranten, før jeg rusler en tur i området. Mot nord kan jeg se at De syv søstre igjen har letta på tåkesløret nå som jeg er på trygg avstand. Det er nesten så jeg tar det personlig. Jeg setter meg ned på en stein, og formulerer drømmen min om disse damene:

“Før jeg reiste til Helgeland, hadde jeg et ønske om å bli kjent med dere. Ja, mer enn kjent egentlig, bestige dere. Jeg hadde en drøm om å bestige dere alle i løpet av ei natt mens midnattssola lyste. Mer realistisk hadde jeg et ønske om i hvert fall å bestige en av dere. Mens jeg var på Lovund ute i havgapet lenger nord, sprada dere rundt i all deres prakt. Jeg stirra og stirra, men på den avstanden kunne jeg ikke ordentlig se de vakre formene deres. Men synet av dere trigga noe i meg. Det fikk fram begjæret. Da jeg ankom Sandnessjøen fra nord, hadde dere lukka dere inne bak ei tjukk, hvit rullegardin. Dere var helt utilgjengelige. Nå vel, tenkte jeg, jeg må la dem få tid på seg. Neste dag var dere like utilnærmelige. Intet å hente. Så, den tredje dagen begynte noe å skje. Dere letta på sløret. Et håp blei tent i meg. Mens jeg sykla på Dønna og Herøy på den andre sida av fjorden, begynte dere å vise fram de grågrønne skjørtene deres. Mot slutten av dagen var Breitinden så modig at hun i korte øyeblikk viste seg fram i hele sin formfullendte prakt. Jeg gikk optimistisk til sengs den kvelden. I morgen er du min, tenkte jeg. Men den fjerde dagen var dere igjen påkledd alle sammen bak et tungt, hvitt slør av skyer og tåke. Jeg måtte videre. Jeg kunne ikke vente lenger på dere. Men drømmen om dere, syv vakre søstre, den lever videre i meg. Min tur kommer.”

***

Kostholdet mitt på turen er så som så. Riktignok har det vært mange fiskemiddager, men de enorme mengdene med brød har gjort meg en smule matlei. Restauranten Naustloftet i Forvik har en ordentlig meny, ikke pizza, biffsnadder og hamburgere som restauranter flest. Når jeg hører at det er to franske karer på kjøkkenet og ei fransk mademousielle som serverer, stiger forventningene mine til at måltidet kan bli en kulinarisk opplevelse betraktelig. Jeg klemmer til med dagens treretters og vin. Godsaker som marinert kongekrabbe og lakseskiver, røkt hyse i sjalottløksaus og sponge-cake i sjokoladesaus finner veien inn i munnen min. Jeg spiser tidlig på kvelden og er lenge eneste gjest. Oppvartninga er upåklagelig. Både kokkene og servitøren spør til stadighet hva jeg syns om rettene. Jeg er veldig glad i grove brødskiver med bringebærsyltetøy, men dette måltidet er i en annen divisjon. De komplekse smakene pirrer alt jeg har av smaksløker. Regninga blir betydelig høyere enn om jeg hadde spist på en gjennomsnittlig Pizza Milano eller China House, men det er det verdt. Som turist i Norge er det slik mat jeg vil ha. Lokale smaker, ikke et eller annet fra Nord-Italia eller Kina.

***

Det er blitt lørdag og jeg skal ut til Vega. Uansett hvordan jeg vrir og vender på fergetidene, kommer jeg ikke unna drøye tre timers venting på fergeleiet på Horn. Jaja, det går vel an å finne seg et stille sted og lese, tenker jeg. Før jeg drar videre, stikker jeg innom kaféen. Lukta av te og nybrent kaffe slår mot meg. Her er sorter fra halve planeten, oljer og balsamico, såper og tekopper. En salig blanding av lokalt og internasjonalt, et likandes sted kort og godt. Alexandra fra Polen står bak disken. Jeg spør hvordan hun trives i Forvik.

- Jeg trives veldig godt på et lite, stille sted. Det kommer så mange hyggelige mennesker innom. Arbeidsdagens rutiner følger fergetidene. Rett etter fergeankomst er det hektisk. Så blir det stille en periode til neste ferge kommer, svarer hun på prikkfritt engelsk.

I duskregn sykler jeg sytten fredelige kilometer fra Forvik til fergeleiet på Andalsvågen. Når jeg kommer over fjorden til Horn viser det seg raskt at jeg ikke er den eneste som tilbringer store deler av lørdagen med å vente på ei ferge. Sola har titta fram igjen, og jeg har akkurat slått meg ned på en benk for å spise da Sverre Knudsen fra Drammen kommer syklende fra sør. Han er nesten like tungt lasta som jeg er. Her er en kar på en real langtur. Sverre forteller at han ikke begynte å sykle før i godt voksen alder. Han jobber som lektor, og har derfor lange sommerferier. Denne sommeren er han på sin niende langtur i Norge de siste femten åra. Nå er han femtini, og antakelig i ferd med å bli en av landets mest erfarne langtursyklister.

- Jeg kjenner hovedveinettet godt, men ikke alle kriker og kroker. Når jeg er ute på langturer, samler jeg opp plasser jeg vil besøke seinere. Helgelandskysten er blant de tre fineste områdene i Norge å sykle i, sier han.

Han legger ut om sine mange turer og sine til dels finurlige løsninger på utstyrsfronten. Men han er fortsatt nysgjerrig og lurer på hvordan jeg gjør saker og ting. Best trur jeg han liker filosofien min om å sykle langsomt, ikke bare rase videre. Og å fiske. Neste tur antar jeg han har med fiskestanga.

- Hvordan syns du det er å sykle i tunneler, spør han.

- Jeg kan styre min begeistring, men det går greit.

- Min måte å komme gjennom dem er å plystre og synge. Ingen tunnel har lik klang.

Ja, kanskje det er en god ide, tenker jeg, og kommer på at jeg knapt har tunneler igjen på turen.

- En annen ting du må gjøre, er å ta opp lyd. Det har jeg gjort på flere turer. Minnene og de mentale bildene strømmer på når jeg hører opptakene, sier han entusiastisk.

Foreløpig har jeg nok med foto og notater, men det høres ut som en spennende ide. Han spør om familien min, og er overstrømmende positiv til at jeg har kone og to unger hjemme.

- Det er bra å savne hverandre. Det er bra for deg å gjøre nye erfaringer, og ta med ny inspirasjon som du kan dele med dem hjemme. Denne turen vil også kona di og barna dine ha glede av, mener han.

Jeg har ikke tenkt på turen min på denne måten før. Jeg håper han har rett, men kjenner jeg tviler. Ferga hans til Andalsvågen går litt før mi ferge til Vega. Tre timer på Horn blei mer givende og langt hyggeligere enn jeg kunne forestille meg.

***

Lørdag ettermiddag på Vega er svært rolig. Fra fergeleiet på Igerøy sykler jeg over til Vega, gjennom det fredelige kommunesenteret Gladstad og deretter ut til Nes. Jeg finner meg en teltplass på nordspissen av Kirkøy. Noen sjøfugler holder meg med selskap. Ellers er det stille. Jeg prøver noen kast med fiskestanga ut i sundet. Fangsten er mager, og jeg må nøye meg med pasta til kvelds. Før jeg sovner, ligger jeg og tenker på morgendagen. Jeg gleder meg ordentlig. En gjestfri kar skal ta meg med ut i havet, ut i verdensarven.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.