Samspillet mellom ærfuglen og mennesket er sentralt i verdensarvstatusen til Vega. Jeg møter en gjestfri fuglevokter ute i havgapet som holder de eldgamle kysttradisjonene i hevd.

<Du leser nå kap. 12 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

Den lille kontorhånda mi blir nesten helt borte inne i en diger neve når jeg neste dag hilser på John Robert Karlsen. Heldigvis klemmer han ikke hånda mi flat, slik menn med kraftige hender har en tendens til. Underarmene hans er solbrune, det samme er ansiktet. Den korterma skjorta hans er kneppa opp i halsen. Der dingler gifteringen til kona, som døde i 1995, i et tynt gullkjede.

I sommermånedene holder John stort sett til ute på Muddvær, ei øygruppe en halvtimes båttur sørvest for Vega. Der ute i havgapet holder han eldgamle kystkulturtradisjoner i hevd når han driver med ærfuglrøkting. Vi møtes på ei kai der veien slutter på Eidem, slik at jeg kan bli med ut til hans rike for å se hvordan denne røktinga foregår i praksis.

Vi putrer utover på den rolige sjøen. Makrellstimene får stedvis havet til å koke. Jeg myser utover, det glitrer i reflekser på grunn av det skarpe sollyset. Når vi nærmer oss, forteller John at Muddvær med stort og smått består av syttifem holmer og skjær. Her har det bodd folk i århundrer, på det meste førtiåtte personer samtidig. De siste fastboende flytta i 1968. John er en av fire grunneiere som i dag driver med ærfugl. Jeg spør om opprinnelsen til navnet, og han svarer at mudd på gammelnorsk eller norrønt betyr tåke, samtidig som det er et dialektuttrykk for torsk. Han fortøyer drevent den sju meter lange båten, en av kun tjuefem stykker av sin type, før vi rusler opp til et okergult, nesten 150 år gammelt hus. Det var Johns hjemsted fram til han dro på sjøen som sekstenåring.

- Å komme inn her, er som å gå på museum, sier John og ler.

Det er lett å være enig i det. Det er lavt under taket, knapt to meter, bare 1,85 under bjelkene og enda lavere i dørene. Stilen er maksimalistisk. En rekke gjenstander fra forskjellige epoker er samla, de eldste sikkert opp mot 200 år gamle. I den vesle stua er veggene fulle av landskapsmalerier og bilder av båter. Den klassiske gamle sjømannen med pipe har også fått sin rettmessige plass. En mengde portretter av familiemedlemmer fra mange tiår henger og står rundt omkring. Ei eldgammel klokke tikker fortsatt. En grammofon og en rokk står i hvert sitt hjørne, og har antakelig for lengst utspilt sine funksjonelle roller. John forteller at han lagde bordet i stua på sløyden da han var ti. Det står fortsatt støtt og ser bra ut. Ambisjonsnivået på håndverk i skolen må ha sunket mye fra han var barn til jeg begynte. Jeg minnes brødfjøla jeg pussa på i flere uker, og som mor likevel fikk flis i fingeren av å bruke. De moderne innretningene som tv, pc og gassovn står der som en kontrast til alt det gamle. Etter å ha vist meg rundt i huset, går John i gang med middagen. Han beklager at seibiffen er kjøpt og ikke sjølfanga. Sammen med potet, gulrot, rømme og smør blir det likevel et måltid å minnes med stor glede. Jeg føler meg som på restaurant. Hadde det blitt delt ut Michelin-stjerner for utsikt, hadde denne kvalifisert. Ut kjøkkenvinduet ser jeg ut mot øyene vestover mot horisonten. En gammel robåt ligger og dupper i sundet rett nedafor, noen ender spankulerer på gressbakken ned mot sjøen. Sola skinner inn, behovet for kunstig belysning er ikke til stede.

- Det er klart, dette er en underlig hobby. Gå rundt her å passe på ville fugler, tullete vil kanskje noen si. Men det er en jækla interessant hobby, sier John når vi etter middagen begynner å prate om ærfuglrøktinga. - Noen har til og med beskyldt meg for å ha fått disse fuglegreiene på hjernen, at jeg har tatt skade av det, legger han til med et smil.

Sesongen begynner i slutten av mars. Da setter han seg i båten for første gang og kjører utover til Muddvær fra Brønnøysund hvor han bor ellers i året. Det første han gjør er å ta opp tang, som seinere skal bli reir til fuglene, og legge den til tørking. De trives godt på tørka tang, og det gjør dunsanking og rensing enklere. I denne perioden ser han også over husa fuglene skal bruke, og reparerer og fikser der det trengs. I slutten av april kommer han tilbake. Tanget har tørka. Han gjør klar 200 reirplasser i de ulike husa.

- Rundt fjerde mai bør alt være klart. Fra nå og utover kommer ærfuglen for å finne et reir. Da er jeg på post. Fra klokka fire til åtte om morgenen går jeg ute og passer på, kikker etter kråke og ravn, og skremmer dem vekk om jeg ser noen. En tilsvarende runde tar jeg om kvelden, og gjerne også en i løpet av dagen. Oter og mink er også en trussel. Havørn er totalfreda, og bestanden har blitt veldig stor. Det er nesten unevnelig å skulle ta livet av noen, men alle disse ørnene må leve av noe. Det er slett ikke bare fisk de tar, småfugl er også populært. Det er ikke enkelt å få byråkratene til å forstå dette. Jeg ser også etter om det er ærfugler som har lagt seg, skriver ned dato for ankomst og egglegging. Og sånn går no dagan, sier John og ler igjen.

I år blei denne perioden ekstra lang fordi fuglene kom nesten to uker seinere enn normalt, forteller John. Det kom også litt færre fugler enn det har gjort de siste åra. Han undrer seg over hvorfor.

- En marinbiolog jeg snakka med, sa det var to grader kaldere i vannet i år. Det er en mulig årsak. Naturen er ikke mønsterbeskytta fra år til år. Litt variasjoner må vi regne med, sier han.

Ea, som ærfuglhunnen kalles, og ekallen, som ærfuglhannen kalles, holder sammen i perioden de prøver å finne et egna reir. Nå er de veldig sky. Folk må være forsiktig så de ikke skremmer dem vekk. Ærfuglen har også mange fiender. Rundene John går, er viktig for å beskytte fuglene. Når ea har lagt seg for å legge egg, drar ekallen bort fra hekkeplassen. De treffes ikke igjen før i september. Ea legger vanligvis fem-seks egg. Det er nå hun begynner med det røkterne er opptatt av. Hun legger dun i reiret for å varme og kamuflere egga. Duna tar hun fra brystet sitt. Ruginga tar tjuesju-tjueåtte dager. I denne perioden passer John på at de har det bra. Normalt begynner fuglene å gå på sjøen rundt tiende-tolvte juni. Dette er også en spesielt sårbar fase. Flere rovdyr, spesielt måkene, betrakter de nyklekka dunungene som attraktiv føde. Når fuglene har forlatt reiret, samler John inn duna som ligger igjen. Jobben med fuglene er utført. Nå begynner jobben med å rense dun. Ærfulgdun går for å ha en spesielt god kvalitet, og brukes stort sett i dyner og puter. En manuelt produsert dyne koster ikke mindre enn 30-40.000 kroner. John har laga noen dyner til familien, men aldri bedrevet noen form for næring.

Jeg besøker John helt i slutten av juni. Om lag halvparten av de sytti fuglene som la seg på reira hans, har forlatt dem. Utpå kveldinga tar han meg med ut på en inspeksjonsrunde. De nærmeste fuglene ligger under noen steinheller under huset. Jeg merker meg at stiene rundt huset går i en god runde utafor hushjørnene, og John forklarer at det er for ikke å forstyrre fuglene. Han viser meg også andre typer ærfuglhus. En type kalles ebane. John har brukt noe gammelt trevirke og materialer han ellers har hatt tilgjengelig, og bygd noe som minner om et lite hus. Inni huset bor det mange fugler, av og til så mange som femten-tjue. Det stiligste huset er en gammel trebåt som er snudd på hodet. John har tetta huset helt igjen på sidene og lagd en liten åpning. I denne typen ebane kan det også bo helt opptil tjue fugler. Jeg syns det er artig at en utrangert båt som har utspilt sin rolle på havet, med denne bruken får ny verdi. Mens vi rusler rundt mellom ymse ærfuglhus, spør jeg hva han liker best med dette arbeidet.

- Jeg får et spesielt forhold til fuglene, det er vanskelig å forklare. Jeg regner meg som en god samaritan for ærfuglen, at jeg har gjort noe positivt. Det er sårbare individer og predatorene er farlige. Samtidig får jeg et nært forhold til naturen her ute, kystkulturen som har vært her ute i øyene i århundrer, men som jeg har glemt litt i løpet av arbeidslivet. Følelsen for alt dette har kommet tilbake igjen nå.

John dro tidlig på sjøen. Og der blei han i førti år. Han starta med å reise jorda rundt i mange år. Han kunne være utafor Europa i inntil tre år om gangen. Mange opplevelser blei det. Mest dramatisk var åra da Vietnam-krigen raste. Han var om bord på en norsk forsyningsbåt i amerikansk tjeneste. Innimellom blei de beskutt, og han opplevde å miste kolleger. Etter noen år på sjøen utdanna han seg til styrmann. Han jobba som styrmann på Hurtigruten i tjuefem år, og pensjonerte seg for ti år siden, seksti år gammel.

- Mange reiser til Syden. Jeg reiser til Muddvær. Jeg har sett stort sett hele jordkloden. Derfor har jeg ikke noe spesielt ønske om å reise nå. Hva framtida bringer, veit jeg ikke. Jeg har hatt ti veldig bra år. Røktinga er ålreit så lenge helsa holder. Jeg har ingen ting å utsette på pensjonisttilværelsen.

***

- Vil du smake ærfuglegg, spør John når vi neste morgen spiser frokost ute i solskinnet.

- Ja, sjølsagt, svarer jeg forventningsfullt.

Egget er grønt og betydelig større enn et gjennomsnittlig hønseegg. Smaken er ganske lik, men jeg deler Johns oppfatning av at det er et hint av saltvann og blåskjell der. John tar noen få egg hver sesong, men gir bort de fleste. Sjøl er han ikke så begeistra for smaken.

Mens vi sitter og diskuterer smaken på ærfuglegg, kommer hyttenaboen Bjørnar rundt huset. Han er temmelig opphissa. Han har noe han vil vise oss. Vi blir med ned til brygga der båten hans ligger. I natt har ei kveite bitt på kveitelina hans. Det er ikke noen hvilken som helst kveite han har fått. Et enormt beist av en fisk ligger med buken opp i den lille båten hans. Så stor er den at den dekker nær halve båten. En så diger fisk har jeg aldri sett. Og hvordan Bjørnar, som er ganske liten av vekst og sikkert ikke veier mer enn seksti kilo, har klart å få kveita om bord i båten sin helt på egen hånd, forblir et uavklart spørsmål. Han forteller at han holdt på over en time. Til slutt kapitulerte fisken. Bjørnar kjører av gårde til fiskemottaket i Brønnøysund. Litt seinere på dagen ringer han for å fortelle at den veide 111 kilo. Med en kilopris på anslagsvis førti kroner blir det en grei ekstrainntekt på Bjørnar den morgenen. Vi går opp til frokosten vår igjen, og fortsetter samtalen om Vega.

I 2004 fikk Vegaøyan en ettertrakta plass på Unescos liste over verdensarv. Det unike kulturlandskapet i området er et resultat av samspillet mellom menneske og natur over lang tid, og samtidig grunnlaget for Vegas plass på den prestisjetunge lista. Særlig blei det lagt vekt på ærfugl- og duntradisjonen, som John er med på å holde i hevd. Det er primært bosettinga på øyene rundt Vega som har fått verdensarvstatus, ikke Vega kommune. Kun en liten del av øya Vega er innafor verdensarvområdet. Jeg spør hva verdensarven har gjort med Vega.

- Det er klart at verdensarvstatusen har ført til økt forståelse for å ta vare på verdiene som finnes i kystkulturen. Jeg trur også at mange folk her ut føler en større stolthet nå. I tillegg har kvinnenes rolle blitt mer synlig med verdensarven. Det var i stor grad kvinnene som dreiv med ærfuglen, mens mennene fiska. Kvinnene rensa også duna, som skaffa store inntekter.

Verdensarvstatusen har ført til en kraftig vekst i antall turister som kommer til Vega. John mener at turisme og ærfugldrift er vanskelig å få til å gå i hop, spesielt i hekkeperioden.

- Det er helt greit at turismen på sjølve Vega øker. Men folk er interessert i det som skjer på øyene, og ærfuglen er sårbar. Vi er her på grunn av fuglen, ikke motsatt. Den setter premissene. Vi må følge dens rytme. Det har vært et bevisst valg på Muddvær ikke å ta imot turister i store mengder. Jeg ønsker heller ikke en tilværelse prega av faste båtanløp og folk rekende rundt. Kanskje kommer det folk som ikke fikk hva de forventa. Det vil ikke jeg forholde meg til. Jeg foretrekker det frie livet her ute der klokka ikke betyr så mye.

John syns også det har kommet vel mye penger inn i bildet.

- Det er tendenser til at fortjeneste blir satt foran kulturengasjement. Det er forståelig at de som har røktinga som næring må tenke økonomi. Men noen tenker ikke på kystkulturen, bare på penger. Jeg er økonomisk uavhengig, så det er lett for meg å si dette. Folk har det stramt både tidsmessig og økonomisk. I mange yrker er det ikke bare å ta fri i to måneder for å passe på ærfuglen. Jeg trur det må komme økte offentlige bevilgninger på bordet framover. Uten det trur jeg ikke ærfugltradisjonene har så lang levetid.

I tolvtida putrer vi over til Eidem på Vega der John henta meg dagen før. Et døgn i hans selskap og i hans rike har vært svært lærerikt og trivelig, en reiseopplevelse helt utenom det vanlige, omtrent som å ha en tjuefiretimers guide, vertskap og kokk i en og samme person. Takknemlig og fornøyd sykler jeg til fergeleiet på Rørøy. Derfra tar jeg hurtigbåten til Brønnøysund.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.