Industristedet Glomfjord kjemper en knallhard kamp for å overleve i globaliseringas tidsalder. Effektiviser eller dø er mantraet. Jeg oppsøker stedet der Operasjon Muskedunder fant sted, en viktig og dramatisk sabotasjeaksjon under andre verdenskrig. Jammen begår jeg også et lovbrudd.

<Du leser nå kap. 2 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>

Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv, skal forfatteren Nils Kjær en gang ha sagt. Denne innstillinga er på sett og vis også mottoet for min tur. Dobbelt så langt er dobbelt så bra. Den rake, raske veien er ikke min greie, i hvert fall ikke nå. Hurtighet og hastverk er det nok av i hverdagen. Når jeg neste morgen står foran den gapende munnen til den mer enn tre kilometer lange Storvikskartunnelen, tar jeg en ekstra kikk på kartet. Til min store glede oppdager jeg at det ser ut til å gå en vei rundt tunnelen, en vei jeg antar er gamleveien. Jeg skal også innrømme at en vektig grunn for å se etter en omvei akkurat nå, er at jeg har mista baklyset mitt. Før jeg får tak i et nytt, er jeg skeptisk til å sykle lange tunneler. Jeg tar av fra hovedveien og tråkker videre. Oppover og oppover, viser det seg ganske umiddelbart. Gamleveien er en aldri så liten fjellovergang. Et godt stykke oppi lia er veien stengt med bom og skilta som blindvei og som rasfarlig. Varsellampene mine begynner å blinke. Kanskje lurt å snu? Men jeg registrerer at det er en åpning i bommen, en åpning så bred at en sykkel akkurat går gjennom. Veien og landskapet ser for lovende ut til å snu nå. Jeg sykler videre, nå med en smule uro i kroppen for hva som venter. Min beslutning er en stille protest mot det tidvis klamme sikkerhetstyranniet vi er omgitt av til daglig, tenker jeg. Veien er definitivt rasfarlig for biler, det ser jeg fort. Enkelte steder er biter av veien forsvunnet ned bratte skrenter. En skarve sykkel, dog tungt lasta, må den vel likevel tåle? Det går greit, og litt etter kommer jeg opp på et platå. Faren er over, i det minste for denne gang, ser det ut til. En rev rusler langs veien seksti-sytti meter foran meg. Jeg oppdager den før den får ferten av meg. Jeg stopper opp, er helt stille og observerer. Den skrår likevel snart av veien og forsvinner. Veien bærer tydelig preg av at vedlikeholdet og trafikken blei avvikla for ei god stund siden. Buskene vokser inn i veien, mose har lagt seg oppå asfalten, blomster trenger seg fram i små sprekker i asfalten. Mengder av elgbæsj tyder på at den har blitt en populær ferdselsvei for de største dyra våre. Naturen tar kort og godt veien tilbake. Rundt en sving ligger en stein på størrelse med en liten bil midt i veien. Jeg kikker oppover den steile fjellsida og sykler raskt videre. Når jeg føler meg trygt forbi det rasfarlige området, tar jeg en pust i bakken nede ved en stille innsjø. Jeg blir oppstemt av å kjenne på følelsen av å ha verden for meg sjøl. Jeg var uforberedt på at det gikk an på en sykkeltur. 150 meter under meg raser bilene av gårde. Her oppe er jeg helt aleine. Tunnelen gir en raskere og tryggere reise. Prisen å betale er færre naturopplevelser.

Litt etter ender veien i en snuplass. Samtidig får jeg utsikt helt i eliteklassen. Langt der nede ser jeg et grønt og frodig dalføre rundt veien som kommer ut av tunnelen. Innerst i fjorden ligger en flere kilometer bred strand. Før jeg kan ta fatt på turen nedover, må jeg trille sykkelen et par hundre meter på en sti før jeg kommer inn på gamleveien igjen. Og på denne sida av skaret jeg nettopp har vært over, er veien i enda dårligere forfatning. Deler av veien er rast ut flere steder. Det virker som et tidsspørsmål før veien er uframkommelig også for syklister. Kanskje vil neste kraftige nedbørsperiode ta resten. Men det går greit å manøvrere sykkelen mellom alle hulla og gjennom hårnålssvingene. Bremseklossene blir varme, men holder. Vel nede raster jeg på stranda i Storvik. Jeg antar at de aller fleste bilistene er fornøyde med å kunne suse gjennom denne tunnelen, som sto ferdig i 1995. Gamleveien over skaret var neppe noen drøm å kjøre, sjøl om den var vakker. I tillegg må den antakelig ha vært et vedlikeholdsmareritt. Men for meg blei de seks og en halv kilometerne en av mine vakreste sykkelopplevelser, virkelig noe helt annet enn tre kilometer i en mørk og kald tunnel.

***

Mer enn fire mil etter pausen på stranda i Storvik ruller jeg inn i industritettstedet Glomfjord. Kroppen har respondert bra i dag, men nå er jeg segneferdig og klar for å runde av dagen. Den eneste overnattingsmuligheten i Glomfjord viser seg å være hotellet. En kar jeg kommer i prat med, tipser meg om en bra teltplass i enden av Fykanvatnet. Stedet virker perfekt, til tross for at det innebærer noen flere kilometer med sykling, inkludert et par drøye oppoverbakker. Jeg finner plassen enkelt. Den er pent opparbeida med klipt plen, bålplass, benker og bord, perfekt for telting med andre ord. Jeg blir imidlertid nedslått av et skilt med det utvetydige budskapet camping forbudt. Dette får bli lovbruddenes dag, jeg er for sliten til å finne et annet sted. Igjen rasjonaliserer jeg for å rettferdiggjøre avgjørelsen overfor meg sjøl. Teltet mitt én natt gjør ikke noe fra eller til. Mange telt mange netter gjør sjølsagt en forskjell, men det orker jeg ikke å forholde meg til nå. Og i mine øyne er det en mindre forbrytelse å telte her enn å etterlate seg engangsgrillen, slik noen andre besøkende har gjort. Men lover er ubarmhjertige. Enten følger du dem eller så bryter du dem.

Når kveldssola går ned bak fjella rundt vannet, aner det meg at fire dager med tropesommer går mot slutten. Jeg kan se væromslaget sige rolig inn fra sør. Noen skyer dukker plutselig opp over fjelltoppene. Samtidig synker temperaturen, noe jeg fornemmer at ikke bare har med det faktum å gjøre at kvelden glir over i natt. Gode ting har en tendens til ikke å vare for alltid.

***

Kraften i vann som renner la grunnlaget for Glomfjords lange industrihistorie. Denne historien kommer ikke bare til uttrykk i sentrum, men også på fjella rundt tettstedet hvor vannet samles før det blir energi. I dag vil jeg kikke nærmere på hvordan mennesker har forma landskapet i Glomfjordfjella. Planen min er ambisiøs, jeg vil finne ut om disse inngrepa kan fortelle meg noe om Norge i dag.

Jeg har to muligheter til å komme meg opp til Storglomvassdammen, målet for dagen. Jeg kan ta sykkelen, og følge anleggsveien opp. To tunneler, hvorav en på halvannen kilometer uten lys, gjør meg skeptisk. Den andre muligheten er å gå over fjellet, og satse på å få haik ned igjen. Jeg velger gå-alternativet.

Turen begynner med 1129 trappetrinn. Rett ovafor Fykanvatnet, hvor jeg tilbrakte natta, ligger et godt bevart trappeanlegg som slynger seg opp ei bratt fjellside. Disse trappene var arbeidsplassen til rallere for snaut hundre år siden. Det var tida for de første kraftutbyggingene, ei tid da alt av utstyr og materialer måtte fraktes med muskelkraft. Og alt måtte opp disse trappene. Det er anstrengende nok å gå opp trappene uten mer enn en liten dagstursekk på ryggen. Kjenner jeg rallerne rett, hadde de sikkert med seg tretti-førti kilo på hver tur. En kan la seg imponere av mindre.

Jeg valgte å legge av gårde på fjelltur uten kart. Etter beste evne memorerte jeg området og stiene på kartet på oppslagstavla nede ved Fykanvatnet. En T-merka sti skal lede meg bort til Storglomvassdammen. Jeg har anslått gangtida til i underkant av to timer. På toppen av trappeanlegget føles det som en uklok avgjørelse å dra i vei uten kart. På Nedre Navervatn ligger isen fortsatt. Jeg finner stien, men den er vanskelig å følge fordi store mengder snø ennå ikke har gitt etter for sommeren. Snøen er stedvis råtten, men stort sett så kompakt at jeg kan gå på den. Skydekket ligger lavt over vannet, og dekker fjelltoppene rundt meg. Jeg anslår temperaturen til seks-sju grader, vinden er tidvis heftig. Jeg ser ikke tegn til at andre har gått denne ruta før meg i år. En stigende uro brer seg i kroppen. Hva om noe skjer meg? Det er høyst sannsynlig lenge til neste person kommer forbi. Ingen veit at jeg er her. Hva om været slår om til det verre? Hvis tåka kommer sigende, mister jeg oversikten over det som akkurat nå fortoner seg som et enkelt terreng å orientere seg i. Klær har jeg i hvert fall nok av. Jeg bestemmer meg for å fortsette, sjøl om jeg mer eller mindre kontinuerlig vurderer fortsettelsen. Etter ei stund ser jeg et nytt vann, som jeg antar må være Namnlausvatnet. Det gjør meg roligere. Nå veit jeg at det ikke er langt igjen.

Mennesker har samla vann i dammer i uminnelige tider. I begynnelsen blei dammene etablert for å samle vann til folk og fe. Etterhvert lærte menneskene seg å kontrollere og utnytte energien i rennende vann. Fabrikker blei anlagt i nærheten av fossefall. Så lærte vi å transportere energi. Elektrisk kraft er grunnlaget for byene, industrien og det moderne samfunnet. Velferdsstaten slik vi kjenner den i dag, hviler på tilgang på elektrisitet. Blir strømmen borte, stopper samfunnet.

Et grått byggverk i stein dukker i stadig større grad opp i synsfeltet mitt når jeg kommer over fjellet. Dimensjonene blir tydeligere etter hvert som jeg nærmer meg. Stien leder meg ned til parkeringsplassen i enden av anleggsveien. Her, et par hundre meter fra Storglomvassdammen, blir jeg stående å betrakte den digre steinhaugen. Landskapsarkitektene har sikkert gjort sitt for at dammen skal gli fint inn i terrenget. Utforminga i stein gjør den mer akseptabel enn en trist, steril betongvegg. Like fullt representerer den et voldsomt inngrep i den nordlandske høyfjellsnaturen. Inngrepet er ikke bare sjølve dammen. Oppdemminga har lagt store arealer under vann som tidligere lå på tørt land. Kanskje er det også naturinngrepene og den avsides beliggenheten som gjør at vi i dag ikke anerkjenner og feirer infrastruktur som dette på samme måte som bruer og tunneler. Dammen står der likevel som et kraftfullt symbol på menneskenes evne til å ta kontroll over naturen. Om det er rasering eller forskjønnelse kommer an på øyet som ser. Samtidig klarer jeg ikke helt å fri meg fra tanken på at det er noe djupt fascinerende ved dammen, at det er smått utrolig at mennesker mestrer å bygge noe slikt, at det er en ingeniørbragd. Burde ikke et slikt byggverk vært en turistattraksjon? Jeg går opp til toppen, hopper fra stein til stein utover dammen. Under beina har jeg 5,27 millioner kubikkmeter masse, omtrent 527.000 lastebillass med stein og grus. Dette er mer enn det samla volumet av de tre mest berømte pyramidene i Egypt: Cheops, Khefren og Mykerinos. Fra mitt ståsted og over til den andre sida av dammen er det 820 meter. På sitt høyeste er den 128 meter høy. Mon tro om det er det største byggverket vi har her til lands? Vi spør oss ofte om hva Norge hadde vært uten oljen. Her føles et annet, men liknende spørsmål vel så relevant. Hva hadde Norge vært uten dammene?

Det er fortsatt mye is på vannet som dammen demmer opp. Der isen er borte, har vannet en turkis farge, nesten som i tropiske strøk. Vannet står tjue-tretti meter under toppen av dammen. Vannmagasinet er Norges største, og når det er fullt, er volumet på rundt 3,5 milliarder kubikkmeter, eller vel 500 liter for hvert menneske på jorda. Energipotensialet er enormt, hele 4,9 terrawattimer ved høyeste regulerte vannstand, noe som tilsvarer rundt fire prosent av den totale kraftproduksjonen i Norge i 2010.

Da dammen sto ferdig i 1997, hadde entreprenørene holdt på i fem år. Bygginga markerte slutten for store vannkraftutbygginger i Norge. Men verden har forandra seg. Energiforbruket i Norge er fortsatt økende. I store deler av verden er økt energiforbruk en forutsetning for utvikling og økt levestandard. Behovet for stadig mer energi er umettelig. Den reine norske vannkrafta med nærmest ikke-eksisterende CO2-utslipp er ettertrakta. Kan vi da lene oss tilbake og si at vi har gjort vårt, at den energien får dere hente andre steder, for eksempel i russiske atomkraftverk eller østeuropeiske kullgruver? Noen spredte stemmer rundt om i landet har tatt til orde for at vi bør bygge ut mer vannkraft. Også vassdrag med varig vern har vært nevnt. Det har skapt mye rabalder lokalt. Og kanskje enda mer kontroversielt enn sjølve dammene er kraftlinjene, slik vi har sett i Hardanger. Mange vil ha mer og billigere strøm. Slett ikke alle vil betale prisen.

Jeg setter meg ned på en flat stein i damfyllinga og finner fram lunsjen. Utsikten er god her oppe fra dammen. Anleggsveien svinger seg fram nede i den irrgrønne dalen. Mens jeg tygger brødskiver, funderer jeg på alle paradoksene i energi- og klimapolitikken. Vi veit jo alle at vi ikke kan fortsette å forbruke energi slik vi gjør nå. Da vil det gå rakt til helvete. Likevel har jeg en følelse av at det skjer lite, at hårete mål uten oppfølgende handling er det eneste konkrete så langt. Ok, jeg kunne starta med meg sjøl og min egen livsstil, slik vi ofte blir oppfordra til. Til tross for det moralske ubehaget ved at jeg forbruker varer og energi på en måte som i lengden ikke er bærekraftig dersom alle jordas innbyggere skulle levd som meg, kjenner jeg det sitter forbaska langt inne å gjøre særlig mye på egen hånd. For min del handler det om en følelse av at det ikke monner hvis det bare er jeg som gjør noe. Da er det kun samvittigheten min som blir bedre. Jeg er klar for å være med, klar for dugnad, men da må alle være med. En gedigen ansvarsfraskrivelse, tenker jeg når jeg går ned mot parkeringsplassen.

Etter en snau times venting dukker endelig en bil opp. Da har jeg flere ganger vært på nippet til å begynne å gå tilbake samme vei som jeg kom, en tur jeg overhodet ikke er lysten på. En ung, hyggelig kar fra Rognan gir meg skyss gjennom tunnelene og ned til Fykanvatnet der sykkelen min står. Sjelden har jeg vært så glad for å få haik med et CO2-forbrennende kjøretøy.

***

Innerst i Glomfjorden, helt nede ved sjøkanten, ligger Fykan kraftverk. Det grå murbygget med store, buede vinduer er noe så sjeldent som et industribygg som ikke føles som et overgrep. Jeg har dratt hit for å se bygget og området som en høstnatt under andre verdenskrig var åsted for en svært dramatisk begivenhet.

Søndag kveld tjuende september 1942: Kaptein Graeme Black beordrer soldatene i gruppa si til å bryte opp fra skjulestedet sitt et godt stykke oppe i fjellsida sør for Glomfjord. Det har regna hele dagen. De tolv allierte kommandosoldatene, hvorav ni briter, to nordmenn og en kanadier, er våte og kalde, men samtidig dypt konsentrerte. Tida er inne for å gå til aksjon.

Ei drøy uke tidligere starta ferden i Skottland. Den franske ubåten Junon frakta styrken opp til Nordlandskysten. I aller største hemmelighet har soldatene blitt satt i land i Bjærangsfjorden noen mil sør for Glomfjord. Herfra har de gått og klatra ei krevende rute over Svartisen og fjella. Oppdraget deres er å stanse produksjonen av strøm i Fykan kraftverk, strøm som tyskerne under krigen benytta til aluminiumsproduksjon på Haugvik Smelteverk i Glomfjord. Angrepet var planlagt i hovedkvarteret for felles operasjoner i London, og hadde fått kodenavnet Muskedunder.

Sabotørstyrken tar fatt på den bratte og glatte nedstigningen, svært langsomt for ikke å røpe sin tilstedeværelse. De sniker seg ubemerka forbi et bebodd hyttefelt. Når soldatene nærmer seg kraftverket, deler de seg i to grupper. Den minste gruppa, bestående av tre soldater under ledelse av Richard O´brien, gjør helomvending og går oppover igjen. De følger rørgata som leder vannet til kraftstasjonen. Et lite stykke oppi lia setter de fra seg ryggsekkene som er fullasta med sprengstoff. De er framme. Det er ikke helt enkelt å arbeide uten lys, men de setter straks i gang med å feste sprengladningene og tennmekanismene til rørledningene. De får jobbe helt uforstyrra. Når de er ferdig, setter de seg ned, stirrer ut i mørket og venter på at kollegene skal gjøre jobben nede på kraftstasjonen. Det neste døgnet er nettopp begynt.

I mellomtida har de ni andre soldatene nærma seg kraftstasjonen. Vel framme forsikrer de seg om at det ikke er noen tyske vaktposter på utsida. Bak en presenning finner de ei åpen dør inn til maskinrommet. Beleilig nok er det noen store hakekorsmerka kasser å gjemme seg bak der inne. Turbinene og generatorene gir fra seg en høy summing. Ingen har oppdaga dem. To av soldatene går ut igjen for å holde vakt.

Det tyske vaktholdet er ikke helt patent. Med avsikra skytevåpen tar tre av kommandosoldatene seg fram til kontrollrommet i fjerde etasje, mens de fire øvrige får kontroll på tredje etasje. En håndfull norske operatører og kontrollører er på nattskift. Soldatene samler dem, skysser dem ut og sender dem vekk fra kraftstasjonen. På vei ut kommer de over en sovende tysk soldat. En av de to norske kommandosoldatene, Sverre Granlund, henretter tyskeren med fem-seks skudd fra kloss hold. Smellene fra skuddene gjør at en annen tysk soldat flykter fra kraftverket og slår alarm.

Sabotørene går i gang med å feste ledninger og sprengmekanismer på generatorene og turbinene. Det er vrient, men det går raskt. Når alt er kobla til, setter de i gang tidsinnstillinga. Ti minutter seinere smeller det.

Oppe ved rørgata står O´brien og karene hans og observerer eksplosjonen fra dalbunnen. Det er signalet til dem om å sette i gang tidsinnstillinga, denne gangen med tretti minutter til detonasjon.

I kraftstasjonen blir to av generatorene ødelagt. Idet ladningene på rørledningene detonerer, fosser enorme mengder vann ned mot kraftstasjonen, vann som snart trenger inn i maskinsalen og øker ødeleggelsene ytterligere. I aluminiumsfabrikken på Haugvik sakner maskinene raskt farten, og stanser til slutt helt opp. Fabrikken produserer ikke mer aluminium så lenge krigen varer. Målet med operasjonen er nådd.

Sabotørstyrken er samla igjen. Flukten er i gang. Nå må de komme seg unna helt på egen hånd. Målet er det nøytrale Sverige. Tyskerne er allerede i gang med å organisere jakten. I mørket blir det snart spredning blant de flyktende soldatene. Fire av dem, deriblant nevnte Granlund, lykkes i å komme seg unna forfølgerne. Alle kommer de seg helt til Sverige. De åtte andre blir tatt i løpet av natta og grålysninga. Den andre nordmannen i sabotørstyrken, Erling Magnus Djupdræt, blir alvorlig såra da han får en bajonett gjennom magen, og dør på sykehuset i Bodø noen dager senere. De sju andre blir omringa og overgir seg uten kamp.

Omtrent slik må hendelsesforløpet ha vært denne septembernatta under krigen, skal vi tro forfatter Stephen Schofields framstilling i boka Operasjon Muskedunder fra 1964.

De sju sabotørene som blei fanga, blei først sendt til Oslo, og så videre til Tyskland. I strid med krigens regler blei alle sju henretta med nakkeskudd i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utafor Berlin tjuetredje oktober 1942. Granlund omkom seinere i krigen. Han har fått ei gate i hjembyen Bodø oppkalt etter seg, Sverre Granlunds vei.

Noen biler står parkert borte ved kaia. Et par-tre familier har lagt søndagsutflukten hit. Noen barn leker med en ball. To voksne menn fisker. Idyllen som råder her i dag står i skarp kontrast til dramaet som utspant seg for snart sytti år siden. På gressplenen foran det gjenoppbygde kraftverket er det reist en bauta til minne om soldatene som deltok i operasjonen. En liten passasje fra Edda er rissa inn i steinen med store bokstaver:

Bergtroll brølte
Det braket i fjell
Hele den eldgamle
jorda ristet
Men ormen sjøl
sank i dypet

Operasjon Muskedunder som enkeltstående operasjon hadde neppe den store betydninga for hvilken vei krigen bar. Men den var en av mange hendelser som bidro til at tyskerne så seg nødt til å holde en betydelig styrke i Norge, styrker de hadde stort behov for også andre steder i Europa.

***

En av grunnene til at hengeren min er tung å dra på, er alle bøkene jeg har med. Boka Arven og gleden - et festskrift til naturen veier aleine en kilo, og er egentlig alt for tung til å ta med på tur. Baksidas signaler om at innholdet dreier seg om gleden ved å leve naturvennlig, hvordan vi kan si farvel til forbrukskulturen og hvordan vi skal takle klimaendringene overbeviste meg om at den passa som lesestoff på turen min. Jeg sykler tilbake til Glomfjord, tar inn på hotellet og bruker resten av søndagen på senga med nesa i boka.

Boka blei gitt ut i 2010 og er en artikkelsamling med over førti mer eller mindre kjente bidragsytere. Bokas utgangspunkt er den såkalte Stetind-erklæringen fra 1966, et økopolitisk manifest, som kan oppsummeres i mantraet “Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!”

Flere av artikkelforfatterne skriver om gleden, spesielt i de små ting. Jeg hadde trudd det var de kapitlene jeg ville like best, men det er tekstene om forbruk og økonomisk vekst som interesserer meg mest. Biskop Finn Wagle oppsummerer på en god måte innholdet i flere artikler: De fleste land på planeten bekjenner seg til et økonomisk system basert på økonomisk vekst. Når veksten stopper opp, oppstår kriser. Løsninga på krisene er å handle mer. Men kontinuerlig økonomisk vekst er vel teoretisk umulig i et lukka system som kloden vår er, spesielt med tanke på at mye av forbruksveksten er produsert ved hjelp av ikke-fornybare ressurser. Wagle siterer tegneseriestripen Wulffmorgenthaler, som presist oppsummerer tenkemåten som utgjør den største trusselen mot vestlig sivilisasjon: “Jeg er gjennomgående tilfreds med livet mitt og har alt jeg trenger. Jeg har aldri tenkt å kjøpe noe igjen.” Wagle slår fast at vi er havna i vekstens vold.

Øystein Dahle lurer på hvordan vi skal klare å erstatte den globale vekstkulturen med en alternativ utviklingsmodell. Han trekker en parallell som viser hvor enormt mye som må til. Forestillinga om at jorda var rund som ei kule, var mildt sagt en upopulær påstand da alle var enige om at den var flat. Men ideen vant etter hvert fram. Et tilsvarende stort brudd i menneskers tenkemåte må skje nå, mener Dahle. Han har også et originalt forslag til løsning. Nøkkelen er redusert forbruk. Men arbeidsløshet følger gjerne med på kjøpet når forbruket går ned. For å bøte på dette, må vi jobbe mindre. Arbeidet må fordeles på flere. De viktigste oppgavene i et samfunn må prioriteres. Ideen er spennende, og kunne også vært et solid bidrag til å redusere folks følelse av å sitte fast i tidsklemma, men jeg lurer på hvordan i all verden det skal være mulig å sette den ut i praksis,

Ottar Brox er opptatt av de samfunnsvitenskapelige sidene ved klimaproblemet som forbruket vårt skaper. Han forsøker også å svare på spørsmålet jeg stilte meg sjøl oppe på Storglomvassdammen; hvorfor skjer det så lite? Svaret hans er at politikerne er redde for å påføre innbyggerne ubehag ved å ta upopulære avgjørelser. Da blir de ikke gjenvalgt. Derfor er det lettest å gjøre ingenting. Samtidig er det “helt politisk kostnadsfritt å ikke foreta seg noe som helst effektivt mot klimakrisen”. Velgerne straffer ikke dem som lar være å handle. Drepende sarkastisk roser han politikerne for å være flinke til å arrangere globale konferanser der de blir enige om å arrangere flere konferanser. Brox hevder også at “Vi er ganske enkelt ikke i stand til å bruke våre økonomiske eller åndelige ressurser mot ulykker som kanskje kan ramme dem som bor i våre hus om hundre år, sjøl om det skulle være våre etterkommere.” Vi håper noen andre ordner opp.

Jeg veksler mellom optimisme og pessimisme mens jeg leser, sjøl om så å si alle tekstene har en positiv grunntone. Endring til det bedre er mulig, men krevende. Med sju milliarder mennesker i om lag 200 land, uten noen velfungerende overnasjonale beslutningsfora, har jeg veldig vanskelig for å se hvordan vi skal klare å bli enige om tiltak som virker. Kanskje må planetens helsetilstand bli dårligere først? Men da er det kanskje likevel for seint å gjøre noe. Jeg flykter fra verdensproblemene og inn i søvnen.

***

Glomfjord ligger nesten helt innerst i en lang fjord med samme navn. Herfra synes veien til store internasjonale markeder å være veldig lang. Hvordan kan det ha seg at fabrikker med hundrevis av industriarbeidsplasser likevel er plassert i dette vesle tettstedet? Dette spørsmålet og flere til håper jeg å få svar på når jeg neste formiddag oppsøker Meløy Næringsutvikling. Jeg melder meg i resepsjonen i Glomfjord Industripark. Mens jeg venter på at rådgiver Finn Nordmo skal komme å hente meg, lurer jeg på hvorfor et slikt industriområde heter industripark. Ordet park forbinder jeg med et større grøntområde, ikke aluminiumsfarga blikkbokser. Innafor gjerdene er det ikke et tre å se. Jeg blir raskt avbrutt i det språklige tankespinnet mitt idet Finn dukker opp og hilser meg velkommen.

Vi slår oss ned på noen barkrakker på kjøkkenet i kontorlokalet. Jeg takker høflig ja til en kopp kaffe sjøl om jeg ikke drikker kaffe. Finn drar et kort historisk riss om Glomfjord for meg. Utgangspunktet var kort vei til kraft, slik blei industristedet til for mer enn hundre år siden. For å yte en omfattende historie lite rettferdighet, har sekelet inneholdt en mengde opp- og nedturer, fra Klondyke-stemning til fraflytting, håp har avløst fortvilelse og vice versa. Fram til 1993 produserte Hydro ammoniakk i Glomfjord på grunn av en langsiktig avtale om billig kraft. I åra etterpå gikk tettstedet gjennom en stor omstilling. Hydro, som nå er blitt Yara, rusta opp kunstgjødselfabrikken. Solcellebedriften som nå heter REC, blei født i Glomfjord midt på nittitallet. Marine Harvest og lakseoppdrett kom også på plass. I kjølvannet av disse bedriftene dukka flere leverandørbedrifter opp. De siste ti-femten åra er Glomfjord forvandla fra et ensidig til et relativt mangfoldig industristed, et sted næringsministre kan trekke fram som et godt eksempel på et industrieventyr. Glomfjord har tydeligvis klart å omstille seg bedre enn mange andre industristeder, og de har klart det uten statlige omstillingsmidler. 

- Industrikulturen er noe som er her. Vi er vant til å konkurrere i internasjonale markeder, vi er serviceinnstilt og de lokale leverandørbedriftene er gode, skryter Finn.

- Hva med folket, de ansatte, hvilken betydning har de, spør jeg.

- En del av industrikulturen er folks positive holdning til å jobbe skift. Det er viktig. Et annet konkurransefortrinn er kunnskapsrike og sjølstendige operatører med fagbrev. At de ansatte er godt utdanna, gjør at vi kan konkurrere med lavkostland, sjøl om lønningene her er høye.

Samme dag som jeg besøker industriparken, skriver Avisa Nordland, regionens storavis, om utfordringene Glomfjord-samfunnet står overfor. Journalisten tegner et dystert framtidsbilde. REC, som sysselsetter omtrent halvparten av industriarbeiderne i Glomfjord, møter knallhard konkurranse, spesielt fra Kina. Kostnadene må ned med hele tjue prosent. Det er ikke lett med norske lønninger. Men som journalisten avslutter: “Norges mest seiglivede industrisamfunn har slått dommedagsprofetier før.”

Finns sjef, administrerende direktør Lothar Maruhn, kommer og slår seg ned sammen med oss. Jeg spør hvordan han ser for seg framtida i Glomfjord. Lothar rynker øyenbryna, ser med ett betenkt ut, funderer litt før han svarer.

- Ja, den som visste det. Vi er nok her i framtida, men i hvilken grad gjenstår å se. Det er avgjørende at REC klarer å tilpasse seg den økte internasjonale konkurransen, både kostnadsmessig og kvalitetsmessig. Kravet til omstilling og tilpasning er enormt. Bedriften må utvikle seg til enhver tid. Her gjelder effektivisering i alle bauger og kanter.

Globaliseringa finnes overalt. I Glomfjord får innbyggerne føle den mer på kroppen enn mange andre steder. De to erfarne bedriftsutviklerne skisserer en virkelighet i et knallhardt internasjonalt marked. Den klare meldinga er effektiviser eller dø. Jeg takker karene for at de tok seg tid til å snakke med meg. Ute er sommeren tilbake, gårsdagens gråvær har dratt sin vei. Mens jeg sykler mot Ørnes på den smale, vakre veien langs fjorden, lurer jeg på om det er solskinn eller mørke skyer som vil prege Glomfjord de neste åra.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.