Å fryse er ubehagelig. Å fryse om natta i telt gjør det vanskelig å få sove. Men pussig nok kan det også komme noe positivt ut av det.

Vi skrur klokka omtrent to år tilbake. Den lange sykkelturen min Norge rundt nærmer seg slutten. Jeg er i Finnmark. Høsten har definitivt avløst sommeren. Flere av nettene i Finnmark er av det kjølige slaget, og det viser seg at jeg ikke er godt utstyrt for nattetemperaturer rundt frysepunktet.

Den aller kaldeste natta har jeg slått opp teltet mitt på Finnmarksvidda, omtrent midtveis mellom Karasjok og Lakselv, hundre meter fra E6.

I boka mi om turen, Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager <annonselenke>, skildrer jeg morgentimene slik:

Natta blir urolig og kald. Jeg faller aldri inn i djup søvn, våkner flere ganger. Halv fire ser jeg på klokka, litt skuffa over at den ikke er mer. Med visshet om at timene mellom klokka tre og seks vanligvis er de kaldeste, ser jeg ikke lyst på de neste timene. Jeg døser en stund til. For ørtende gang ser jeg på klokka. Nå viser den 0450. Den eneste måten jeg kan tenke meg at jeg kan få igjen varmen på, er å gå en tur. Et svakt morgenlys er i ferd med å gjøre seg gjeldende. Var det ikke meldt nydelig vær? Jo, jeg står opp, går meg varm og legger meg igjen etterpå, beslutter jeg.

Jeg tar på meg alt jeg har av klær, inkludert begge jakkene. Jeg drar opp teltduken. Rimet ligger tjukt på bakken. Oj, så fint! I utgangspunktet har jeg bare tenkt å gå en kjapp tur. Men jeg røsker med meg kameraet når jeg ser hvordan verden ser ut.

Grusveien jeg tok av på i går, ser ut til å lede opp mot et høydedrag med en mast på toppen. Sola har akkurat kommet over viddeheiene i øst og kaster et mildt lys over landskapet. Blada på trær og planter har ringer av rim på yttersidene. Små pytter på veien har tynne hinner av is. Frostrøyken ligger tjukt over et lite tjern. Jeg har sett mange solnedganger på turen, men dette er den første soloppgangen.

Jeg får raskt igjen varmen når jeg går oppover. Sola varmer også litt. Oppe ved masta har jeg utsikt i alle himmelretninger. Mot nord bryter et par fjell monotonien i viddas bølgete former. Stillheten er intens. Ingen dyrelyder. Ingen biler eller andre menneskeskapte lyder. Holder jeg pusten og lytter, kan jeg høre en lav susing, antakelig lyden av rennende vann et godt stykke unna.

Jeg har lest et utall ganger at det er spesielt fint å fotografere ved soloppgang, men det er sjelden jeg har motivasjon til å følge rådet. I dag fikk jeg hjelp av en kald kropp, og tar sikkert hundre bilder. Klokka er halv sju når jeg er tilbake i teltet igjen. Kvarteret jeg så for meg blei halvannen time. Jeg legger meg ned i soveposen. Denne gangen faller jeg i djup søvn, uten å fryse mer.

Jeg våkner igjen halv ni. Jeg koker som vanlig en kopp kaffe, betrakter området mens jeg drikker. Sola står høyere på himmelen. Rimet i lyngen er nå bare synlig som vanndråper. Noen småfugler har våkna til liv. Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg den spesielle morgenen. Det slår meg at i Finnmark er de gode stundene som små skatter du har på lånt tid. De må nytes når de er her, for plutselig er de borte, like plutselig som de kommer.

Jeg har skrevet ei reiseskildring om sykkelturen Norge rundt. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>. Gjør du det, blir jeg veldig glad og takknemlig!

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.