<annonse for egen bok>

Ok, jeg starter med en innrømmelse: At turen endra livet mitt er kanskje å dra det litt langt. Men den 2000 kilometer lange turen rundt Island satte varige spor, og blei samtidig starten på en ny hobby, som jeg har fylt mye av fritida med i snart to tiår.

Jeg husker ikke hvordan jeg fikk ideen til turen. Når sant skal sies er jeg ikke en gang sikker på at det var min ide, men jeg trur det var jeg som var initiativtaker. Sommeren 2003 dro jeg til Island sammen med fire kamerater. Planen vår var å sykle rundt hele øya og vi hadde drøyt fem uker til rådighet.

De andre hadde ikke vært vonde å be. Det var sånn det var på den tida. De fleste av oss hadde kjærester, men ennå var det ingen av oss som hadde barn. Tilknytninga til arbeidslivet var varierende, men stort sett ikke altfor stram. Tunge gjeldsbyrder var det lite av. Forpliktelsene i livet var altså ikke større enn at forholdsvis hårete drømmer som dette lot seg realisere.

Forberedelser - to testturer og et kart

Et par år tidligere hadde jeg kjøpt en ny hybridsykkel. Jeg må nok ha hatt i tankene at å sykle på tur var noe jeg ville prøve ut. For to par sykkelvesker hadde jeg i hvert fall anskaffa, ett par til å ha bakpå og ett til å ha foran. Bagasjebærer på framhjulet hadde jeg også fått tak i.

Jeg må faktisk også ha tenkt så langt at det sikkert var lurt å prøve ut sykkelturtilværelsen før vi befant oss på Island. I ei gammel turloggbok ser jeg at den aller første sykkelturen med overnatting var en tredagerstur i traktene jeg bodde på den tida, sammen med en av turkameratene som også var med til Island: Lørenskog - Høland - Koppom (Sverige) - Bjørkelangen - Lørenskog. Et par uker seinere gjennomførte jeg en ny tredagerstur, rundt Femunden med start og slutt på Røros, denne gangen med hun som etter hvert skulle bli kona mi.

Jeg har noen vage minner om at jeg var overraska over at det var så annerledes å manøvrere sykkelen med bagasje. At det var litt tyngre i oppoverbakkene hadde jeg regna med. Men at å sykle med og uten bagasje fortonte seg som forskjellen på å kjøre sportsbil og semitrailer, var jeg ikke forberedt på. Men det gjorde i grunnen ingenting. Det gikk bare litt saktere. Jeg kan ikke huske at vi møtte på andre store overraskelser eller større problemer. Førsteinntrykket jeg satt igjen med var at å dra på sykkeltur med oppakning rett og slett ikke var særlig vanskelig. Det var jo bare å ta med omtrent det samme jeg ville tatt med på en skogtur med overnatting. Og så sykle i vei. Usikkerheten før Island var blitt mindre og optimismen var definitivt blitt større.

Tilbake i 2003 var Google fortsatt bare i sin spede begynnelse. Mulig var det andre søkemotorer som fortsatt hang med i kampen om verdensherredømmet. Jeg husker i hvert fall at jeg gjorde noen søk, blant annet på frasen “biking on Iceland”. Men det var rett og slett ikke all verdens mye informasjon å finne på nett på den tida. Ikke kjente vi noen å spørre om råd heller. Forberedelsene besto for det meste i å lese en ordinær reiseguide og å kjøpe et vegkart med brukbar detaljering. Tross mangel på erfaring og tilgang på informasjon om hva vi kunne forvente oss, kan jeg ikke huske at vi hadde noen store bekymringer. Det var bare å dra. Komme i gang. Prøve. Erfare og lære underveis.

En tur full av opplevelser

16 år etter kan jeg fortsatt framkalle minner fra konkrete hendelser og opplevelser fra bortimot hver av de 37 dagene turen varte. Det er ikke sånn at jeg kan huske alle detaljer, men sammenlikna med hverdagen, der jeg knapt husker hva jeg gjorde i går, står utrolig mange minner fortsatt sterkt og klart fram.

Eksempelvis: Dag to, det klarner opp etter plaskregn og tåke, og plutselig får vi voldsom utsikt. Teltinga mellom Gullfoss og Thingvellir der det var enormt med fluer, og svært mange av dem endte sine liv i den varme middagen vår. Skulle det bli mat på oss, måtte vi spise den med fluestuing. Fisketur på fjorden med noen lokale karer i Olafsvik etterfulgt av et legendarisk torskemåltid hjemme hos dem. Mestringsfølelsen og gleden av å ha nådd toppen på en fjellovergang når du snur deg og ser på utsikten. Steking av tjuvfiska ørret på bålet. Verdens beste kopp varm kakao på en kafé en forblåst ettermiddag i den vesle landsbyen Stykkisholmur. Pølsegrilling midt på natta i nasjonalparken Askja. En av mitt livs mest euforiske opplevelser, som ikke var mer spektakulært enn et varmt bad etter en lang, støvete dag på sykkelen. At vi spontant havna på et sjøslag av en fyllefest i Egilsstadir. En hel dag med hard medvind, der vi sykla 15 mil, fortsatt det lengste jeg noen gang har sykla på én dag. Knallhard motvind dagen etter, der jeg ga opp, totalt utmatta, etter 70 kilometer. At jeg sjøl mot slutten av turen hver dag lot meg begeistre av nye typer landskap.

Det er vanskelig å rangere opplevelser. Men den dag i dag framstår turen som en av de beste jeg har vært på, kanskje den aller beste.

Hvordan turen satte varige spor

Vi var ikke helt uerfarne med turlivet, altså å bo i telt, lage mat på stormkjøkken og å være utendørs noen dager i varierende vær. Men vi var uerfarne med å gjøre det på sykkeltur, og ingen av oss hadde bodd i telt i flere uker i strekk. Men vi lærte kjapt at det ikke var så vanskelig. Til og med været var bedre enn vi frykta. Det var ikke mye sol, det skal sies. Men det var heller ikke særlig mye regn. Og ikke var det så mye fryktelig mye vind heller. Opphold og 10-17 grader var normen; ganske så bra sykkelvær. Det var lett å trives ute.

Det store bildet er at jeg digga turtilværelsen: Å leve utendørs, telte natt etter natt i uke etter uke. Frokost ute. Forflytte seg i rolig tempo gjennom nye, tøffe landskap. Være fysisk aktiv, kjenne at kroppen virker. Sterke opplevelser hver dag. Miksen av fysisk og mentalt harde dager og dager som var lite krevende. Gleden over det enkle, bekymringsløse livet der hele tilværelsen får plass i sykkelveskene. Kameratskapet. Samtalene rundt måltidene. Mestringa.

Jeg trur det må være summen av alt dette som har gjort at jeg til stadighet drømmer om nye turer og at jeg innimellom kommer meg av gårde.

Dette var min første friluftstur som varte mer enn to uker. Mentalt skjedde det noe med meg etter 10-12 dager, noe som har gjentatt seg på seinere langturer. Jeg kom inn i en slags turmodus der de nye turrutinene har satt seg. Alt har sin faste plass i veskene. Døgnet har en ny fast rytme. Å være på tur er den nye hverdagen. Det var tilfredsstillende på en djup måte. Jeg hadde en svært sterk tilstedeværelse. Kanskje det rett og slett var lykke?

Mange nye sykkelturer

De to testturene og Island-turen skulle vise seg å bli de første av mange lange sykkelturer. Hvert eneste år siden har jeg pakka opp sykkelen og dratt på tur. Noen år ikke så mye, andre år veldig mye. De fleste turene har vært av 2-7 dagers varighet.

To ganger har jeg fått til skikkelige langturer. I 2011 brukte jeg en snau måned på å sykle langs Kystriksveien fra Bodø til Steinkjer, og i 2016 sykla jeg min hittil lengste tur da jeg sykla Norge rundt, totalt 5360 kilometer på 76 dager.

Alt tyder på at det vil bli mange turer også i åra som kommer.

Planlegge og gjennomføre din egen tur?

Øyvind Wold og jeg har til sammen flere tiårs erfaring med å sykle på tur. Nylig ga vi ut boka Langtur på sykkel i Norge - En guide til planlegging og gjennomføring, der vi har samla og systematisert erfaringene og kunnskapene vi har fra A til Å. Boka inneholder det viktigste du trenger å vite fra du begynner å tenke på sykkelturen, via forberedelsene og til det praktiske underveis.

Målet med boka er å hjelpe og inspirere deg til å planlegge og komme deg av gårde på dine egne sykkelturer.

Les mer og kjøp boka. <annonselenke>

Tusen takk til lermaxfoto.no for hjelp til å digitalisere gamle lysbilder!