Jeg lar meg fascinere av det ekstreme. Men har alltid tenkt at det ikke er noe for meg. Helt til en dag seinhøsten 2021. Da meldte jeg meg på ultraløpet Hell Backyard Ultra på Stjørdal, som skulle finne sted i juni året etter.

Løpsopplegget var som følger: Arrangøren hadde merket opp ei rundløype på 6,7 kilometer. Hver hele klokketime ringte de i ei bjelle. Da startet en ny runde. Vi som deltok skulle løpe så mange runder vi klarte.

Min motivasjon for å delta var en nysgjerrighet på hvordan jeg ville oppleve å oppsøke noen mentale og fysiske steder jeg ikke har vært før. Sagt med andre ord: Lære noe nytt om meg sjøl. 

Jeg lærer en ny tenkemåte

Så er dagen her. Klokka åtte en lørdag morgen ringer bjella for første gang for drøyt 70 spente løpere. Himmelen er lys grå. Termometeret viser 13-14 grader. Nesten vindstille. Løpeværet er perfekt. 

Vi løper av gårde i en stor og tilnærmet samlet flokk. Når opplegget er å løpe så lenge du klarer, og ikke så raskt du klarer, fører det til at alle løper omtrent like fort. 6,7 kilometer rolig jogg med litt gåing innimellom tar 45-50 minutter. Altså blir det 10-15 minutter pause mellom rundene der du kan spise, drikke, gå på do og slappe av. 

Det rolige tempoet gjør at konkurransen også får et sosialt preg med småprat og nye bekjentskaper. I denne småpraten med de andre forstår jeg fort at det er ett mantra som går igjen: “Én runde til”. 

Underforstått; uansett hvor sliten du er eller hvor vondt det gjør, så klarer du én runde til.

Lett i begynnelsen

De første rundene går lett og uanstrengt. Kroppen kjennes fin. Jeg er positiv i hodet. Inntak av mat og drikke går problemfritt. Ut på den sjuende runden (40 kilometer) er jeg i ukjent terreng hva gjelder tilbakelagt distanse i løpet av en dag. Usikker på hva som etter hvert kommer til å oppstå av kroppslige og mentale problemer, adopterer jeg tenkemåten “én runde til”. 

Men kroppen begynner så smått å si fra om at det jeg driver på med nå, det burde jeg snarest slutte med. Verst er det med muskulaturen, spesielt på forsida av lårene, hofta og i magen, som blir mer og mer mørbanka. Det begynner med at hvert skritt gir et visst muskulært ubehag, som tiltar gradvis for hver runde. 

Oisann, ikke så lett lenger

Etter åtte runder får jeg problemer med å ta til meg fast føde. Alt vokser i munnen. Bare tanken på mat gjør meg kvalm. Brus og sportsdrikk får duge fra nå. 

I pausen mellom tiende og ellevte runde sitter jeg som vanlig nedpå i ti-tolv minutter. Den fysiske og mentale ferden mot kjelleren er i full gang. Når jeg reiser meg for å begynne på igjen, får jeg et “oisann-her-har-det-skjedd-noe”-øyeblikk. Noen stikker nåler i musklene mine. I hvert fall kjennes det sånn ut hver gang jeg setter en fot i bakken. 

Jeg bestemmer meg for å gå litt mer. Da korter jeg ned på pausene mellom rundene for å redusere smertene ved å komme i gang igjen.  

Den ellevte runden føles lang. Bare i korte perioder klarer jeg å ignorere smertene. Jeg kommer i mål etter 55 minutter. Åh, nå er det fristende å gi seg. Men milepælen tolv runder, 50 miles/80 kilometer, er nær. En løpekompis vet å trykke på de rette knappene: “Du ser sprek ut! Du klarer én runde til!”. Ja, jo, jeg gjør kanskje det.

“Én runde til” gjelder ikke lenger

Jeg kjenner med en gang på den tolvte runden at jeg har bestemt meg. Dette blir den siste runden. Da er det som om noe letter mentalt. Nå er det bare å holde ut en liten time til. Jeg går enda mer denne runden. Må bare rekke tidskravet på en time, trenger ikke å tenke på at jeg skal få i meg drikke og hvile litt før neste runde. Jeg gjennomfører runden på 58 minutter.  

Fysisk sett kan jeg antakelig klare å stavre meg rundt enda en runde til. Kanskje to. Eller kanskje enda flere for alt jeg vet. Men hodet har fått nok. Jeg har løpt lengre enn jeg på forhånd så for meg at jeg var kapabel til. Det kjennes ikke ut som jeg har pådratt meg noen slitasjeskader. 

Og nå klarer jeg ikke lenger å overbevise meg sjøl om at én runde til er en god idé.

I etterkant av løpet har jeg flere ganger fundert på dette med én runde til. Det var opplagt en smart måte å tenke på i denne formen for løp. Men kanskje har tenkemåten også overføringsverdi til andre deler av livet?

Det gjelder å holde ut når det røyner på. Du klarer litt til. Ikke gi opp. I enden venter kanskje noe positivt? Du kan, i overført betydning, klare én runde til.

***

Vil du se en visualisert versjon av denne historien? Se dette flytskjemaet.

***

Over til deg. 

Hva slags overføringsverdi har “én runde til” i livet ditt?