– Hva har du lyst til å gjøre når du kommer?
– I tillegg til fotballkamp og et par turer på puben, hadde en eller annen form for fysisk aktivitet vært bra. Jeg rører meg ikke altfor mye i hverdagen. 

Johan, en kamerat som for tida bor i London, var den som spurte. Nå er den etterlengta langhelga i storbyen her. Aktiviteten skal være en overraskelse, sier Johan. Han har gitt beskjed om jeg må ha på joggesko og ellers vært kledd lett og ledig. Vi har hoppet av t-banen i en av bydelene på sørsida av sentrum og ruslet gatelangs noen minutter. 

– Vi er framme. Nå skal vi leke, sier Johan.

“Go ape adventure” står det på et skilt. Wirer er strukket fra tre til tre i forskjellige høyder med forskjellige innretninger å gå på. Her er ziplines og sikkerhetsnett. Vi er i en klatrepark. 

På et sekund dobler pulsen min seg. Hjernen min ser på aktivitetene som ligger foran meg med en merkelig blanding av frykt og glede samtidig. På den ene siden; ach! Hvorfor kunne vi ikke funnet på noe annet, noe mindre skummelt? På den andre siden; kult! Å klatre og klyve er moro.

Mens vi ikler oss klatreselene forklarer en instruktør at det er tre ruter i parken.

– Den laveste er rundt tre meter over bakken og det er stort sett ganske enkelt å gå fra tre til tre. Så har vi to til, som er høyere og vanskeligere. For de tøffeste, legger han til med et bredt glis. – Lykke til!

Nivå 1 kan jeg klare, tenker jeg. Vi starter der, kommer oss gjennom, og så går vi på puben. Kanskje kan vi ta nivå 2 også, om det er en god dag. Jeg kikker opp mot nivå 3 i tretoppene. Dit skal pokker ikke jeg. 

Samtidig fylles jeg av et øyeblikks tristhet. Jeg har aldri vært særlig vågal. Men hvor er gleden over en utfordring blitt av? Jeg innser at jeg hadde atskillig mer mot og positiv energi som ung voksen for 20 år siden. Komfortsonen nå er å ha beina solid plantet på bakken.

Vi hekter oss på sikkerhetswiren. Går opp ei trapp, står på den første plattformen. Pulsen er litt roligere, men fortsatt et stykke over hvilepuls. Nå er det arbeidsoppgaver som gjelder. Tungsinnet forsvinner. De første nølende skrittene ut på ei hengebru i tynne wirer. Easy peasy. Jeg har jo gjort sånt som dette før. Med klatresele er jeg trygg. Fysikken er fortsatt ganske bra. Hm, det er jo ganske gøy. Snart står vi på bakken igjen etter fullført runde.

– Klar for et nivå høyere, spør Johan.
– Jepp, svarer jeg, uten å nøle. 

Men det får holde med to runder, tenker jeg. Jeg skal uansett ikke opp blant ekornene i trekronene.

Nivå 2 er enda et par meter høyere. Hindringene er hakket mer krevende. Jeg er en smule mer ukomfortabel nå. Frykten er likevel under kontroll. Samtidig er det moro å få det til. Vi prater og ler. Vi leker. Når gjorde jeg det sist? Jeg leker alt for lite, tenker jeg. Og så er vi ferdig med runden.

– Barneskirenn detta, sier Johan når vi igjen står nede på bakken. Han går bort til trappa og kobler seg på sikkerhetswiren på nivå 3. – Vi tar vel den siste runden også? Setningen er utformet som et spørsmål, men skal forstås som en konstatering av noe opplagt.

Jeg har mestra to av tre nivåer. Jeg har hatt det moro. Jeg er egentlig godt fornøyd. Hadde Johan sagt at nå går vi på puben, hadde jeg blitt med uten protester.

Men samtidig trer en annen indre stemme fram: Det er pinglete å feige ut nå. Du veit at det ikke er farlig. Det gikk da bra på de to første rundene. Du har godt av å utfordre deg sjøl enda litt til.

– Ok, sier jeg. – Vi prøver.

Vi går opp til den første plattformen. Sju-åtte meter luft skiller oss og bakken. Vi ser ned på hustakene i nabolaget. Første etappe består av å gå over til en trekrone 15 meter unna på en vinglete wire med noen bittesmå treplater å stå på. Jeg kjenner hjertet slå, jobber med å kontrollere pusten.  

Jeg tar steg for steg. Topp konsentrert. Fysisk er det overkommelig. Det gjelder å ha kontroll på tankene. Og brått så står jeg i tretoppen på motsatt side. Yes! Og sånn fortsetter det. Ørlite nervøs er jeg hele tida. Men det er håndterbart. Selvtilliten og tryggheten stiger. Der vi har valg mellom enkle og vanskelige ruter, velger vi konsekvent den vanskeligste veien. En siste zipline gir oss til til slutt fast grunn under føttene igjen. Glisene går nesten helt rundt på oss begge.

– Dette trengte jeg. Det er så bra å bli dratt opp av godstolen og gjøre noe som er litt ubehagelig. Tusen takk for at du tok meg med hit, sier jeg. 

***

Over til deg. 

Hva har du gjort i det siste, som var ukomfortabelt, men som likevel endte opp med å bli en positiv opplevelse?