Nedoverbakkesyklisten
Per Østvold lar seg irritere av at medlemmene hans i Norsk Transportarbeiderforbund bruker sykkelfelt til parkeringsplass. Forbundslederen avreagerer ved å ta seg en hyggetur i Nordmarka.
Østvold er svært misfornøyd med at mange bilister tar seg til rette og bruker sykkelfeltene i byene som parkeringsplass. Saken blir ikke bedre av at mange av sjåførene antakelig er medlemmer i forbundet han leder.
- Bilistene har så liten respekt for syklistene. Og det er så irriterende at politi og trafikketaten ikke gjør noe med det. Det tvinger syklistene ut i gata. Det er uholdbart. Jeg har aldri sett noen som har parkert på sykkelstiene i København. I denne sammenhengen er Norge et u-land. Jeg får nesten lyst til å lage en demonstrasjon, sier Østvold.
Kanskje miljøpartiet SV kunne gjort noe for å bedre syklistenes hverdag? Østvold sitter i partiets sentralstyre.
- Å sitte med makt er som å ha et svart hull foran deg der det bare er å putte penger til alskens gode formål. Men jeg er ikke fornøyd med SVs innsats for syklistene etter at vi kom med i regjeringa. Det har vært mange pene ord, men lite handling, erkjenner Østvold.
Han husker også at Stoltenberg i forrige valgkamp lovte å gjøre noe med sykkelveiene i Oslo.
- Det løftet må han minnes på.
Men det er nok ikke sykkelpolitikk Østvold har tenkt mest på før dette intervjuet. Det er redslene og gledene ved å sykle. Jeg har ikke en gang rukket å få opp notatblokka, før han legger ut om sommerdagen i 2005 som slett ikke endte like vakkert som den begynte.
Sola skinner. Østvold og samboeren er på en av sine mange sykkelturer i Nordmarka. De har akkurat passert Ullevålseter og er på vei ned mot Sognsvann. I en bratt nedoverbakke er det blitt lagt på et lag med sand siden sist de var der. Østvold mister kontrollen i stor fart. I fallet skrelles huden av de nakne hendene og knærne. Blodet siler fra de åpne sårene. Samboeren, som heldigvis er sykepleier, beordrer han ut i nærmeste tjern. Resten av sommeren går med til å bytte bandasjer.
- Det fallet satte en støkk i meg. Jeg er blitt redd for å skade meg og er mer forsiktig. Og jeg merker at reaksjonsevnen synker når man nærmer seg 60.
Knall og fall til tross, Østvold beskriver seg selv som en hyggetursyklist. Sykkelen benyttes ikke til trening, poengterer han.
- Jeg er makelig anlagt. Derfor tar jeg t-banen opp til Frognerseteren og sykler en runde gjennom marka før jeg drar hjem. Slik blir det mest nedoverbakker, flirer Østvold.
At den alvorlige ulykka fant sted i Nordmarka, er neppe tilfeldig. Det er der han trives best når han er ute og sykler. Østvold liker å legge ut på tur når folk flest holder seg hjemme.
- Om kvelden er det så stille og rolig, du treffer ikke et menneske. Og sykler du om morgenen etter at det har regna om natta, så lukter det intenst av granskog og vått gress. Lukteturer kaller jeg disse morgenturene, sier Østvold med et snev av eufori i stemmen.
Østvold bor seks minutters gange fra jobben. På den korte strekningen lar han sykkelen stå. Men skal han noe sted i byen tar han ofte tohjulingen.
- Det er deilig å sykle hjem fra Huk om sommeren og suse forbi alle som sitter i bilkø. Sykkelen er ofte mye raskere enn å ta bil eller bussen på korte strekninger.
Nå er for så vidt ikke bil noe alternativ for Østvold. Lederen for landets transportarbeidere har nemlig ikke bil. Han og samboeren leier bil en gang i blant, men skal de noe sted setter de seg vanligvis på syklene eller reiser kollektivt.
- Vi har ikke behov for bil. Det sparer vi sikkert 30-50.000 kroner på hvert år. Det er mye annet å bruke dem på.
De ekstra pengene blir ikke brukt på kostbare sykler.
- Jeg bryr meg ikke om dyre sykler. Utsikten er den samme uansett hvor mye sykkelen koster, sier Østvold, igjen med et bredt glis.
Han vet ikke en gang hva slags sykkel han har når jeg spør om det. Det viser seg å være en DBS bysykkel. Det er så vidt han tør å ta i sykkelen sin, langt mindre mekke på den.
- Noen har fem tommeltotter på hver hånd, jeg har ti. Jeg leverer sykkelen på service når våren kommer.
Sjøl om Østvold har blitt mer forsiktig, får hjelmen ligger i fred innerst i skapet.
- Jeg har ramla noen ganger, og jeg burde bruke hjelm. Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg ser den.
Publisert i På sykkel 2007.