Jeg har satt meg godt til rette i sofaen. Pcen på fanget. Kaffe på bordet. Notatbøkene ved siden av meg. Opplevelsene fra den lange sykkelturen min Norge rundt i sommer skal transformeres fra minner til bok.

Det er seks uker siden jeg kom hjem. Jeg har fått turen litt på avstand og er tilbake i hverdagen med familie og jobb. Jeg venta to-tre uker før jeg begynte å skrive. Nå er jeg godt i gang og har skrevet rundt 30 sider på en tekst som etter hvert skal bli et førsteutkast. Å skrive er som å gjenoppleve reisa, merker jeg. Men å skrive om turen er også noe mer. Det føles innimellom som å reise på nytt. Når jeg går i dybden på opplevelsene, borrer i erfaringene, så fortoner noen av dem seg annerledes nå enn da de fant sted for noen uker og måneder siden. Hva betydde dette? Hvordan opplevde jeg egentlig den situasjonen? Hvordan kjentes det ut der og da? Slike spørsmål stiller jeg meg sjøl mens jeg skriver.

Finne tone og stil

I begynnelsen har jeg vært opptatt av å finne tonen. Sjøl om jeg har skrevet forholdsvis mye i mange år, er det ikke sånn at tonen i teksten er der umiddelbart, i hvert fall ikke for meg. Jeg har min måte å skrive på, men enhver historie har sitt eget særpreg. Hvordan skrive med en intensitet og en språklig stil som passer til turen og som samtidig passer meg og min personlighet? Det er en spennende prosess å finne denne tonen.

En skrivestil kan være så mangt. Et av trekkene ved min stil er å skrive detaljerte skildringer, samtidig som jeg er varsom med adjektivene. Jeg prøve å skildre hva som skjer og hva jeg sanser, som lukter og smaker, lyder, utsikt, gleder og skuffelser. Slik håper jeg å gjøre det lett for leseren å lage bilder i sitt eget hode, slik at han/hun får følelsen av å være med meg på turen.

Det skjedde en del komiske ting underveis. Eller kanskje det var min tolkning av opplevelsene som gjorde situasjonene komiske? Som for eksempel da jeg oppdaga at fiskeavfall hadde fått godgjøre seg i den ene sykkelveska i tre dager. Eller da jeg en morgen blei jagd på flukt av en halv million knott et sted på Vestlandet. Det er ikke lett å være morsom, det er nesten litt skummelt å prøve. Jeg har ikke ambisjoner om at leserne skal gapskratte seg gjennom boka, men jeg håper at de kan småhumre nå og da, og trekke på smilebåndet enda litt oftere.

Hva skal egentlig boka handle om?

Jeg blar i notatene mine, tre fulle kladdebøker, rundt 3-400 sider. Av og til blir jeg sittende en god stund å lese før jeg begynner å skrive. Noen ganger blir jeg overraska av at jeg har skrevet mye om opplevelser som nå, etter turen, framstår som ubetydelige. Andre ganger kommer jeg over detaljer jeg hadde glemt, men som umiddelbart framstår som betydningsfulle. Notatene består av nedskrevne samtaler og skildringer av folk og steder. Det er opplevelser, og vurderinger av dem. Det er tanker og refleksjoner som oppsto der og da, og som jeg i stor grad ville glemt om jeg ikke skrev dem ned. Det er rene beskrivelser av enkeltdager og hva jeg gjorde. En og annen begrunnelse for valg jeg tok. Kort sagt, det er en salig blanding av stort og smått, viktig og uvesentlig, alvorlig og komisk, ordinært og merkelig.

Reisa mi gjennom landet er den røde tråden i historien. Boka kommer naturlig nok til å handle mye om meg, hva jeg gjorde, hvor jeg dro, hva jeg tenkte, hva jeg opplevde og hva alt dette gjorde med meg. Men den skal også handle mye om dem jeg møtte og stedene jeg besøkte. Litt fakta vil jeg også bake inn her og der, slik at leseren også lærer noe.

Hva skal med?

En tur som varer 78 dager og med en forflytning på over 5000 kilometer inneholder tusenvis av små og store hendelser. Hvordan velger jeg ut hva som skal med? Jeg kikker etter situasjoner og opplevelser som forteller noe viktig om turen. Jeg beskriver hendelsene i korte og lange scener. Scenene må gjerne peke utover seg sjøl, altså at de kan symbolisere noe mer enn det konkrete som skjedde, kanskje være et bilde på noe større. For å komme godt i gang og at skrivinga skal være lystbetont, har jeg begynt med de letteste og mest interessante scenene.

Hvem skriver jeg for?

En kveld jeg satt og skrev, kom sønnen min på snaut 11 år bort til meg og lurte på hva jeg dreiv med. Jeg skriver på boka mi om turen, sa jeg. Kan du lese litt for meg, spurte han. Jeg leste noen sider og registrerte med stor glede at han syntes det var spennende å høre på. Samtidig hørte jeg at jeg boka er skrevet for et voksent publikum. Jeg bruker en del assosiasjoner og refleksjoner som du må være voksen for å forstå. Det samme gjelder enkelte ord og uttrykk også. Men grunnfortellinga, en mann på reise gjennom landet på sykkel, er enkel å følge med på.

Opplevelsen med sønnen min var en aldri så liten øyeåpner. Etterpå funderte jeg litt på hvem jeg skriver for. Jeg landa på noe sånt som dette: Jeg skriver for dem som liker å lese om andres reiser. Du trenger ikke å være glad i å sykle, ikke en gang i å bevege deg. Kanskje trenger du ikke en gang være glad i å reise, sjøl om jeg innbiller meg at de fleste leserne vil være reiseglade. For meg var det viktig å sykle. Men jeg skriver lite om syklinga i seg sjøl. Jeg er mest opptatt av å formidle opplevelsene som skjer underveis. Langt de fleste av dem handler ikke om sykkelen. Jeg trur også dem som foretrekker bilen, kan like boka.

Skape en god leseopplevelse

Jeg liker ikke uttrykket mål når det er snakk om ei slik bok, jeg liker bedre å snakke om hva jeg håper å oppnå hos leseren. Og det er å:

1) gi leseren en god leseopplevelse.

Jeg håper leseren skal sitte igjen med følelsen av at det jammen var spennende å lese om turen til han derre sære syklende fanten, at historien var velskrevet og at den gjorde inntrykk.

2) stimulere til økt reiselyst.

Dette er muligens en konsekvens av punkt 1? Jeg håper ikke nødvendigvis at leseren skal ville ut å sykle, men om han/hun etterpå tenker noe sånt som at “Jeg MÅ dra på tur”, blir jeg veldig glad. Jeg håper at boka vil strutte av turglede.

Bokas budskap

Jeg liker egentlig ikke ordet budskap heller, i hvert fall ikke i denne sammenhengen. Jeg syns det må være opp til leseren sjøl å bestemme hva som er bokas budskap, hvordan den skal tolkes og hva han eller hun får ut av å lese den. Derfor vil jeg forsøke å skrive på en måte som ikke lukker tolkningsmulighetene. I den grad det er noen budskap å finne, må det være at å være på langtur er noe av det kuleste du kan gjøre. Og at Norge er et fenomenalt land å reise i.

Tvilen - blir boka bra nok?

Innimellom kommer tvilen. Jeg stiller meg sjøl en rekke spørsmål. Har mine opplevelser interesse for andre? Og hvis ja, hvordan skrive om dem slik at de blir spennende å lese om for andre? Er den litterære kvaliteten høy nok? Jeg kommer til å be folk om å bruke en god del tid og penger på boka, og jeg vil nødig at folk skal føle den tids- og pengebruken som bortkasta. Er det substans og dybde i refleksjonene og skildringene? Jeg kjenner av og til på en redsel for å bli avslørt som grunn, at jeg ikke har noe interessant å bringe til torgs.

Hvor åpen og personlig skal jeg være? Antakelig er det de såreste øyeblikka, nedturene og tvilen som er mest interessant å lese om. Hvor mye av dette skal jeg dele og hvor detaljert skal jeg gå til verks? Det veit jeg ikke helt ennå. Jeg håper det blir klart for meg gjennom skriveprosessen.

Nå er jeg i hvert fall i gang med boka, en slags del to av reisa. Det er interessant, moro og vanskelig, alt på en gang. Litt som sjølve reisa egentlig.

Om gleden og tvilen ved å skrive bok om en lang sykkeltur