Saltstraumen er et fiskeeldorado og jeg er veldig fornøyd med at turen er i gang. Gildeskål kommune arrangerer 175-årsjubileum for salmedikteren Elias Blix. Jeg oppsøker stedet der han vokste opp og treffer en lokal kar som forteller om Blix og livet på Sandhornøy. Og jeg følger i Karl Ove Knausgårds fotspor til topps på Sandhornet.

Løding. Hvite bokstaver på et blått, ordinært stedsnavnskilt. Det vesle tettstedet i et veikryss snaut to mil øst for Bodø består av en Esso-stasjon, en Prix-butikk, en skole og noen eneboliger med velstelte hager. Her begynner Kystriksveien, en flere hundre kilometer lang vei som ikke ender før i Steinkjer, en vei som forbinder små og store steder i Nordland og Nord-Trøndelag, en vei som snirkler seg fram langs fjorder og gjennom tunneler, ofte avbrutt av korte og lange fergeturer.

Været er som en klisje henta fra de mest prangende turistbildebøkene. Noen lyse, lette skyer forstyrrer ikke sola i nevneverdig grad. Termometeret viser tjuefem grader. Snøen ligger fortsatt på de høyeste fjelltoppene, i skarp kontrast til blanke fjorder denne tidlige junidagen. Jeg har så vidt begynt å sykle, og svetter allerede voldsomt. Det er til å leve med. Jeg bobler av glede ved endelig å være i gang, av tanken på at jeg de neste ukene skal være på sykkeltur, bo i telt, fiske, treffe hyggelige mennesker og bli kjent med en ny del av landet. Jeg ler inni meg når jeg forlater Løding.

En liten time seinere står jeg nede ved Saltstraumen. Hele sundet er som ei kokende gryte der enorme mengder vann flyter i høy hastighet. En høy, summende hvesing fra vann i bevegelse dominerer lydbildet totalt. Bortsett fra en plastbåt med kraftig motor som suser gjennom sundet, har jeg straumen helt for meg sjøl. Jeg er også den eneste gjesten på Kafe Kjelen, der jeg velger Dykkeburger av sei, hyse og torsk. Servitøren forteller at turistsesongen ikke er helt i gang ennå.

- Han er fin i dag, sier hun. “Han” er straumen, skjønner jeg raskt. Saltstraumen har rykte på seg for å være et sted der fisken biter hyppig. Jeg spør om tips til en bra plass.

- Prøv på den andre sida av brua, men vent til straumen er på vei inn, er rådet jeg får.

I fiskernes verden er jeg en glad amatør. Før avreise kjøpte jeg fiskestang, den første i mitt trettifem år lange liv. Og stanga er umiddelbart en suksess. I løpet av femten minutter har jeg fått to småsei opp på land, til sammen en passende middag. Noen jubelrop fra en båt midt i sundet tyder på at jeg ikke er den eneste i området med fiskelykke. Jeg har lyst til å fiske mer, men lar det være. Ingen vits i å fange fisk jeg ikke kan spise. Catch and release, fang og slipp ut, kunne kanskje vært en ide. Men ikke for meg. Når jeg fjerner en krok fra kjeften på en fisk, så dør den.

Når jeg sykler videre blir jeg påmint av skiltinga at jeg befinner meg på en vei med nummeret 17. Jeg har riktignok planlagt mange avstikkere og omveier, men i atskillige timer og dager de neste ukene skal jeg befinne meg på nettopp denne veien. Jeg husker ikke når og hvordan jeg blei oppmerksom på Kystriksveien første gang, men i flere år har jeg sett fram til å sykle her. Jeg har lest reportasjer. Jeg har lest blogger. Jeg har studert bildebøker og sett videoklipp. Inntrykket er entydig. Strekninga er som skapt for opplevelsessykling. Før turen dagdrømte jeg om å fiske småsei i Saltstraumen, bestige luftige fjelltopper med utsikt i verdensklasse, øyhoppe ut til livskraftige små kystsamfunn, høre sjømenn fortelle røverhistorier fra et liv på havet, besøke verdensarven på Vega og studere jordas indre der den kommer helt til overflata på øya Leka. Jeg har aldri hatt et lykketall, og nå er jeg kanskje for gammel til å få et. Den siste tida har jeg likevel både drømt om og tenkt mye på 17. Tallet er 17, som lottovertene på Hamar sier en lørdag kveld i ny og ne. Dette er min vei – min verden – den neste måneden.

Sola står fortsatt høyt på himmelen sjøl om det begynner å bli godt ut på ettermiddagen. Jeg slår meg til for kvelden ved Valnes, et par kilometer vekk fra nummer 17. Ved noen svaberg nede ved fjorden finner jeg en plass med tørr mose der jeg slår opp teltet. Krokete og vindskeiv dvergbjørk preger vegetasjonen. Når jeg gjør opp fisken nede i fjæresteinene, får jeg raskt selskap av femten-tjue velfødde måker. De slåss om hode, hale og innmat. Den sterkestes rett ser ut til å råde, eventuelt den smartestes rett. De lirer av seg noen hjerteskjærende klagerop, nesten som katter. Det er akkurat som om de sier: “Vær så snill å gi meg litt mat, jeg er så sulten!” Det tynnes i rekkene når de forstår at det ikke er mer å hente, men de ivrigste holder stand en halv time etter at jeg har spist ferdig. Jeg spiste mye sei i barndommen, kanskje litt for mye. Jeg har i hvert fall ikke spist mye av det i voksen alder. Nå er det så lenge siden sist at jeg knapt husker smaken. Jeg koker opp vann og lar seien trekke i det varmet vannet noen minutter. Imens lager jeg potetstappe. Når fisk og stappe er ferdig, salter og peprer jeg som om jeg skulle være redd for de opprinnelige smakene. Det blir et enkelt, men riktig smakfullt måltid. Jeg slås av hvor stas jeg syns det er å ha fanga sin egen mat. Kanskje er det noen jeger- og sankergener som fortsatt er virksomme? Det er ikke så mange generasjoner siden de fleste mennesker skaffa føden sin på egen hånd.

***

Det blafrer svakt i den oransje teltduken. Klokka nærmer seg sju neste morgen, men det er allerede lenge siden jeg våkna. Inni teltet opplever jeg lyset nærmest like sterkt som i en tannlegestol. At det skulle være lyst hele natta på disse breddegrader, kom på ingen måte som en overraskelse. Men jeg må ha fortrengt hvor vanskelig jeg har for å sove når det ikke er mørkt. Jeg minnes at jeg teipa opp svarte søppelsekker foran soveromsvinduet om sommeren det året jeg bodde i Bodø. “Søring”, lo kollegene mine hjertelig da jeg kom på jobben med røde øyne. Jeg kravler meg ut av soveposen, kler på meg, vasker ansiktet i en bekk like i nærheten, smører meg et par skjeve blingser. Jeg ser ingen skyer, sola får fjellveggene på den andre sida av fjorden til å glitre. Det er så varmt at jeg slår fra meg tanken på å koke opp noe varmt å drikke til frokosten.

Dagen på sykkelsetet starter med en real oppoverbakke. I flere kilometer sliter jeg meg oppover. På den andre sida av toppen suser jeg ned mot fjorden i førti kilometer i timen, og med et kaloriforbruk nær null. Tårene spruter. Snart kommer jeg til Kjellingstraumen. To massive, firkanta betongportaler på brua over sundet gir meg assosiasjoner til kommunistisk byggeskikk. Jeg bestemmer meg for å prøve fiskelykken under brua. Stien ned til fiskeplassen er så gjengrodd og så full av elgbæsj at jeg anser muligheten for å møte elg som langt større enn å treffe folk. Fangst er det dårlig med, kun en liten torsk som mot alle odds overlever avkrokinga mi, og som jeg dermed lar få friheten tilbake.

På Kjøpstad noen kilometer lenger sør er det tid for turens første omvei. Jeg tar av fra fylkesvei 17, og sykler over brua til Sandhornøy. Jeg har to klare mål med avstikkeren ut hit. For det første vil jeg bestige Sandhornet, dernest vil jeg prøve å finne ut mer om en mann ved navn Elias Blix, på wikipedia omtalt som teolog, og etter hvert professor, politiker og salmedikter. Jeg mener å ha hørt navnet før, men forbinder ikke noe spesielt med han. Sandhornøy ligger i Gildeskål kommune. Navnet er utleda fra det gammelnorske ordet gildaskåli, et møtested for å holde fest. Med et slikt navn må vel dette være en trivelig plass?

Øya er kupert. Det samme er veien. På turens andre dag er jeg allerede bekymringsfullt sliten. Sykkelen og beistet av en henger der bak skal bli tung å dra opp alle bakkene. Kanskje er det varmen som gjør meg slapp? Også i dag vaker kvikksølvet rundt tjuefem grader på termometeret. Men jeg veit innerst der inne at det er de fysiske forberedelsene som kunne vært bedre. Erfaringsmessig kommer det nok likevel til å gå seg til om noen dager. Det er bare å kjøre på. Etter å ha slitt meg rundt hele øya, forbi hvite sandstrender og turkis vann, der ingen bryr seg om å låse småbåthavner, stopper jeg i den vesle bygda Våg. Her blei Elias Blix født i 1836. Sjøl om han døde i 1902, får jeg likevel et møte med han. Fra en sokkel stirrer han på meg med et stramt blikk under kraftige øyenbryn. Barten og skjegget er nøyaktig trimma, det tynne håret er gredd sirlig over skallen. Han ser ut som en alvorlig mann, slik jeg har inntrykk av at menn flest var på den tida. På Våg ligger husa og gårdene spredt, i dag som for 150 år siden. Sandhornets nærmest loddrette fjellvegg ruver i bakgrunnen. Jeg aner strender og skjærgård bak heiene lenger ut. Blix blei sendt av gårde til lærerutdanning i Tromsø to år etter han var konfirmert. Etter endt utdanning vendte han ikke tilbake. Men oppveksten på Sandhornøy må ha gjort sterkt inntrykk på han. Hjemlengselen er tydelig i hans kanskje mest kjente salme Å eg veit meg eit land, som også er kjent under navnet Barndomsminne frå Nordland.

Å eg veit meg eit land
langt der oppe mot nord,
med ei lysande strand
mellom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest,
der mitt hjarta er fest
med dei finaste, finaste band.
Å eg minnest, eg minnest
so vel dette land!

Dette er første vers i sangen som ofte kalles Nord-Norges nasjonalsang. Anders Aschim utga i 2008 en biografi om Blix, og antyder at Blix er Norges største salmedikter. Det er i hvert fall ingen andre som har skrevet flere salmer enn han i Norsk salmebok fra 1984. Han har også skrevet salmen Gud signe vårt dyre fedreland, ikke helt ukjent den heller skulle jeg tru. Som vitenskapsmann satte han ikke djupe spor etter seg, ifølge Aschim. Han var landets første kirke- og undervisningsminister i Johan Sverdrups regjering fra 1884-88, og spilte ei viktig rolle da nynorsken vant økt innflytelse.

Etter møtet med den godeste Elias sykler jeg noen kilometer videre og tar inn på Hustad camping, en familiedrevet plass der jeg får inntrykk av at vertskapet og alle de fastboende gjestene kjenner hverandre. Når jeg rusler en tur rundt på plassen, legger jeg merke til at samtlige spikertelt er bardunert fast i bakken, en kontrast til den hete og vindstille ettermiddagen. Campingnaboen min fra Fauske ber meg nyte idyllen mens den er her. Forrige helg var det fem grader og hagl.

Jeg tilbringer store deler av kvelden på en benk nede i fjæresteinene. Fuglelivet ute i sundet fanger interessen min. Ei lita and dykker, er under vann i rundt tretti sekunder, kommer opp tjue meter unna der den gikk ned med noe som spreller i munnen, sikkert en liten fisk. Dette gjentar seg flere ganger. Ei måke fatter også interesse og øyner muligheten for et enkelt måltid. Den gjør et par forsøk på å ta fra gåsa maten, uten å lykkes. En annen fugl, som jeg med min svært begrensa faunakunnskap sjølsagt ikke veit navnet på, kretser noen meter over overflata, og stuper gjentatte ganger ned i vannet. Den ser ut som et integrert bombefly og bombe i ett. Jeg går ut fra at den fanger et eller annet, men jeg ser ikke at den har med seg noe opp. Temmelig høylytt er den også, nesten som ei kråke, men tynnere i målet. Med oransje nebb og føtter, svart hette på hodet og ellers gråhvit, antar jeg det skulle være ganske enkelt å google meg fram til hvilken fugl det er. Jeg finner fram smarttelefonen, og etter ei stund konkluderer jeg med at det må være ei terne som underholder meg. På jakt etter informasjon finner jeg samtidig flere artikler om at mange norske sjøfugler er trua på grunn av overfiske av tobis, og dermed dårlig mattilgang. Når jeg har sett meg fornøyd på fuglelivet og den oransje midnattssola, kryper jeg inn i teltet mitt, men ikke inn i soveposen. Det blir for varmt.

***

Uten noe særlig naturlig skygge oppstår det raskt en meget lokal drivhuseffekt i teltet mitt neste morgen. Like greit egentlig, sjøl om jeg er langt fra uthvilt. Vi skal jo ikke sove bort sumarnatta, slik Aslaug Låstad Lygre skriver om i diktet Vi skal ikkje sova. Låra er harde og fulle av små og store muskelknuter. Bedre skal de ikke bli av turen som ligger foran meg i dag. Målet er å ta meg til topps på det 994 meter høye Sandhornet, angivelig en av de beste utsiktstoppene i denne delen av Nordland.

Til å begynne med rusler jeg på en sti gjennom bjørkeskogen helt nede i vannkanten langs fjorden. Etter om lag en kilometer svinger stien nitti grader. Stigninga starter. Jeg følger en gjørmete sti oppover lia. Det er bratt. Pulsen stiger raskt, pusten går fortere. Melkesyre hoper seg opp i lår og legger. Jeg går aleine. Mentalt har jeg imidlertid følge med sjølveste Karl Ove Knausgård, som også har gått denne turen. Han har skrevet om turen i antologien Til topps i Nordland, ei lita fjellturfilosofisk perle av ei bok. “For hver gang jeg snudde meg, hadde landskapet under oss vokst dramatisk. Fjell etter fjell, øy etter øy ble lagt til i et landskap hvor det særegne, nordlige lyset fikk alle farger og konturer til å framstå med en nesten obskøn presisjon”. Slik skildrer han den første kneika. Seinere skulle han ikke se stort. Den dagen Knausgård gikk på Sandhornet, for mer enn ti år siden og før den voldsomme Min kamp-berømmelsen, lå fjellet innhylla i skyer. Han var på toppen, men så verken fjellet han besteg eller utsikten fra toppen. Over tregrensa flater terrenget ut. Jeg går over myrer, hopper over små dammer, forsøker å finne tørre veier over de våteste partiene. Lenger opp i fjellsida blir det brattere igjen. Store snøflekker dekker tidvis stien. Jeg må finne andre veier opp og forbi. Knausgård så ikke så mye, men fraværet av utsikt stimulerte andre sanser hos han, spesielt hørselen: “Jeg hørte tydelig gnissingen i klærne til de andre, steinene som knaste under trykket fra støvlene, den plutselige knurringen fra en rype i nærheten. Bruset fra bekken som steg og sank alt ettersom vi nærmet eller fjernet oss. Det var som å gå i en drøm, tenker jeg nå.”

For meg er det altoverskyggende viktig å kunne se når jeg er på topptur. Da får det bare være at synet ofte undertrykker de andre sansene. Jeg hadde avlyst min egen tur dersom Sandhornet hadde vært dekt av tåke. På toppen skriver jeg navnet mitt i boka som ligger i en boks i varden. Jeg ser Hurtigruta er på vei inn til Bodø hvor jeg starta for to dager siden, jeg ser fjell i alle retninger, noen med snø på, jeg ser sandstrender, jeg ser veier og bebyggelse. En varmedis ligger over hele området. Uten den hadde jeg sikkert sett Lofotveggen. Jeg setter meg på en flat steinhelle like under toppen, spiser de medbrakte brødskivene og skuer utover mot sør. Mens jeg sitter i steinura, undrer jeg meg på hva det er som driver meg til topps. Hvorfor gidder jeg? Det enkle svaret er utsikt. Det dreier seg om en følelse av å kunne “se alt”, få oversikt over den geografiske virkeligheten jeg befinner meg i, se hvor jeg har vært, hvor jeg skal, hvor steder ligger i forhold til hverandre. Alt blir annerledes når du ser et landskap fra en ny vinkel. Samtidig er det også et element av mestring, å være fysisk i stand til å nå topper, på et vis beherske naturen.

Når jeg kommer tilbake på campingplassen har ryktet om min lille toppturekspedisjon spredt seg. Jeg skjønner at dette er en tur de faste gjestene gjør høyst en gang i året, helst sjeldnere. Folk vil høre om turen. Et spørsmål gjentar seg: Hvor lang tid brukte du opp? Jeg begynner å tru at det er en test for hva denne søringen duger til. Jeg opplyser om tida og høster anerkjennende nikk.

- Du er i god form du, fastslår en av dem.

Ja, jo, tenker jeg. Ikke så galt. Men det spørs om det går an å gå på eller sykle med disse beina i morgen.

Jeg rasker med meg sakene mine, og drar på besøk til Trygve Førde. Han bor på et lite, velholdt småbruk i Horsdal, rett ved fergeleiet over til fastlandet.

- Velkommen til verdens midtpunkt, sier han når jeg triller inn på gårdsplassen, og byr på et glass hjemmelagd rabarbrasaft som nettopp er ferdig. Den søte safta gir blodsukkeret mitt en etterlengta opptur.

Trygve vokste opp i Horsdal. Som femtenåring vant han kampen med mora si om å få lov til å dra på sjøen. Aberet var at han ikke kunne komme tilbake før det var gått ei stund. Den stunda varte og rakk. Han bodde både i Bodø og Oslo. Han skifta fra den ene spennende jobben til den andre med om lag ti års mellomrom. Tankene om å vende hjem var der en gang iblant. Førti år etter han dro, fikk han en jobb han ønska seg ved Saltstraumen, en times kjøretur unna. Da var tida moden for å returnere.

- Her vokste jeg opp. Her er røttene mine. En tanke slår meg. Er det noe trygt i det å vende tilbake til der man starta? Kanskje, reflekterer han.

Nærhet til nydelig natur. Det var en viktig grunn for Trygve til å se seg hjemover. Men også menneskene, og kanskje også synet på mennesker, drev han vekk fra hovedstaden.

- I Oslo er folk noe man har for mye av. Det er køer, det er ikke plass til alle. Her er folk en ressurs man ser på med velvilje. Og er det en kø, så har du noen å snakke med mens du venter. Her kan jeg leve et tilbakelent liv, ikke noe statusjag, ingen bilkøer.

Han smiler med hele ansiktet, som om han blir glad av å tenke på valget han har gjort. Jeg spør om Elias Blix. Hva slags forhold har Trygve til han?

- Vi pugga Blix sine salmer i skolen. Lærerne evna ikke å gjøre tekstene hans til våre. Derfor oppdaga jeg ikke Blix før i voksen alder. Nå er jeg stolt over at det var her han fant inspirasjon. Kanskje det var bra at han ikke kom hjem igjen. Da hadde han nok ikke skrevet så bra og lengselsfullt.

Kanskje har det også noe med at det tar tid å bli en profet, spesielt i eget land. I 2011 markeres 175-årsdagen for Blix.

- Ved forrige jubileum var stemninga for Blix ok. Nå er den euforisk, mener Trygve.

Trygve har passert sytti, og har vært pensjonist noen år. Nå pusler han med store og små prosjekter. Fotografering, spesielt det å fange inn landskaper, er den mest spennende hobbyen. Han holder utstillinger, selger bilder og hyres inn til bestillingsoppdrag. Noen av bildene hans henger rundt om i huset. Han skrur på spottene i taket for at bildene skal komme til sin rett. Jeg ser at de er tatt av en mann som liker å være ute, med tålmodighet til å vente på det rette lyset, det rette øyeblikket, den rette stemninga. Ferga mi fra Horsdal til Sund er på vei inn. Den er min eneste sjanse til å komme meg videre de nærmeste tjue timene. Trygve ønsker meg lykke til på ferden. Låra protesterer, men jeg kommanderer dem til ytterligere innsats.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.

Tallet er 17

Innhold på bloggen

Mest populære innlegg på sirasverden.no