Intro: Reisen tur/retur arbeidsplassen inneholder sjelden de helt store opplevelsene, i hvert fall ikke for meg.

Denne historien viser hvordan du kan gjøre jobbreisen til en tur du vil huske lenge. Reportasjen har også blitt publisert i Trønderbladet, der jeg de siste månedene har frilanset om lokale turer. Jeg gjennomførte turen i mai 2020.

Kanskje kan en tur som dette også være noe for deg?

En kort historie om en ganske lang gåtur

- Hva tror du om å gå hjem fra byen etter jobb en dag? spurte jeg.

For et par uker siden sto naboen min, Frank Egil Holm heter han, og jeg i munter passiar mellom husene våre på Gimse. Som vanlig snakket vi om lette og tøffe turer i nærområdet. I flere år har jeg tenkt at det sikkert er en fin tur å følge Pilegrimsleden motsatt vei fra Trondheim til Melhus, men ikke fått ut finger´n. Før nå. Frank Egil har det med å takke ja til tvilsomme forslag uten å ta betenkningstid, og svarte:

- Knallgod idé!

Fulle av optimisme

Snaut 4.000 melhusbygg har arbeidsplassen sin i Trondheim. Vi er to av dem. Og nå står vi her på Torvet og har fått det for oss at en temmelig lang gåtur er fornuftig bruk av tid på en av livets ettermiddager. Vårsola kjemper for å trenge gjennom skylaget. Strålene varmer knapt. Vi er usikre på hva vi er i ferd med å begi oss ut på, men vi er likevel så fulle av optimisme som to trauste karer i midten av 40-årene kan være. Klokka er kvart på tre og vi begynner å gå.

- Hvor langt skal vi gå, tror du? spør jeg.
- Usikker. Strake veien på sykkel er det 18 kilometer. Det er nok litt lenger å gå. Vi bruker vel en fire-fem timer, anslår Frank Egil.

Flott tursti langs Nidelva i retning Nedre Leirfoss.

De første fire kilometerne er ren transport ut av sentrum. På Sluppen går vi under den gamle brua. Sti og trær erstatter asfalt og biler. Brått er vi i en annen verden. Til høyre for oss renner Nidelva vårstor på sin vei mot havet. Vi kikker opp på den monumentale Kroppanbrua. Bilistene dundrer av gårde i 80 kilometer i timen, hurtigst mulig hjem til kjøttkakene. Om et kvarter er de på Melhus. Her nede langer vi ut i en hastighet på fem kilometer i timen. Jo lenger unna vi kommer E6, desto roligere blir det rundt oss. Fuglesang og pesende joggere avløser motordur. Byen glir gradvis over i land.

Rask middag ved Nedre Leirfoss

Etter en drøy time ankommer vi Nedre Leirfoss. Vi har lagt bak oss seks kilometer. Tida er inne for en kjapp middag på det opparbeidede friområdet ved elva. Vi har gjort det enkelt for oss sjøl med varmt vann på termos og poser med Real turmat. Lars Monsen er helten vår. Han hadde sikkert fyrt bål, men liv og lære er ikke noe vi driver med. Noen måker holder oss under strengt oppsyn, tålmodig ventende på rester. Men glupske og energitrengende som vi er, spiser vi alt sjøl.

Nedre Leirfoss er et flott sted å raste.

Etter mat og kaffe fortsetter vi oppover langs Nidelva. Fra Øvre Leirfoss har vi verden for oss sjøl i flere kilometer. Vi går på fine stier, omgitt av tett ørderskog. Stammene er nakne. Knoppene vil ikke springe riktig ennå. Oppe på Tillerbruveien hviler vi oss noen minutter mot autovernet, mens et par skolebrød går ned på høykant. På en plakat leser vi om Tillerraset, som i 1816 tok 15 menneskeliv, og innser at vi står nøyaktig på raskanten. Vi beholder roen. GPS-en viser 12,5 kilometer. Ut fra kartet å dømme er vi omtrent halvveis. Klokka er blitt kvart over seks. Vi er definitivt ikke hjemme til sju, som var det mest optimistiske anslaget. Frank Egil, heldiggrisen, avslører at han skal på et møte klokka åtte.

- Hvordan kjennes kroppen? spør jeg. Jeg begynner allerede å bli småsår på fotsålene, mens muskulaturen fortsatt kjennes samarbeidsvillig.
- Jeg er imponert over kroppen i dag. Den kjennes veldig bra. Og så vet jeg av erfaring fra tidligere lange turer at fem minutter etter at jeg har følt meg bra, så føler jeg meg ikke bra lenger. Jeg er glad så lenge godfølelsen varer, sier Frank Egil.

Endelig i Melhus kommune

Vi fortsetter over Tilleråsen på en begivenhetsløs grusvei gjennom skogen. Vi snakker om løst og fast, etter hvert sjakk. Frank Egil mener jeg har størst potensial av oss. Jeg er langt ifra overbevist. Men vi er enige om at Magnus Carlsen er ganske god. Og plutselig er vi på Torgårdsletta. Frank Egil drar på seg regnjakka. Jeg har sjekket yr.no minst 28 ganger de siste to dagene. Værtjenesten lovte opphold. Derfor har jeg ikke regnjakke med meg. Jeg lurer på når jeg skal lære. Heldigvis gir det seg fort.

Øysand og Gaulosen åpenbarer seg mot vest. Foran oss skuer vi snart utover det forjettede land, vårt kjære Melhus. I bakkene ned mot Rødde passerer vi kommunegrensa. Mentalt nærmer vi oss. Men GPS-en viser ikke mer enn 17 kilometer. Vi kan nå se den øverste delen av Løvset. Dit er det fortsatt flere kilometer, noe som tilsier at det må være bortimot ei mil til Melhus sentrum. Dette kan bli en lang kveld.

Vi må hentes

Klokka drar seg ubønnhørlig mot åtte. Frank Egil ringer samboeren og bestiller henting oppe i liene sør for Havdal.

- Du kan sitte på hjem om du vil, sier han.

Det kjennes ut som jeg har nåler under fotsålene. Musklene i beina er møre, nesten som gele. Vi har to mil bak oss nå. Etter Rødde har vi gått på mjuke, fine stier et stykke opp i dalsida. Slik vil det fortsette. Jeg tror jeg kan klare noen kilometer til, og avslår tilbudet, uvitende om at jeg har de drøyeste stigningene på turen foran meg.

- Si fra når du er kommet hjem, formaner Frank Egil, og høres ut som mora mi.

Jeg svetter og strever i de bratte kneikene. Det er en overdrivelse å si at jeg fortsatt nyter turen. Mellom trærne ser jeg Melhussletta stadig lenger under meg. Det blei visst fjelltur på slutten dette. I nærheten av Svartåsen slenger jeg meg ned i lyngen, innser at det blir for drøyt å gå helt hjem til Gimse. Og kanskje også litt drøyt å gå helt til Melhus sentrum. Jeg ringer kona mi. Kan du hente meg på Løvset? I nærheten av vanntanken? Jepp, det kan hun.

Lettet vandrer jeg nedover de siste par kilometerne. Over de blaute myrene på slutten kommer endelig fjellskoene til sin rett. Jeg skulle nok likevel valgt noen lettere tursko. Nede ved Løvsetvegen legger jeg meg ned i veikanten og venter. GPS-en viser 24,7 kilometer og 609 høydemeter. Klokka er blitt kvart over ni. Seks timer og tretti minutter er gått siden vi vinket farvel til Olav Tryggvason. Sliten? Ganske. Sårbeint? Veldig. Blir det en ettermiddag jeg kommer til å huske i lang tid? Definitivt. Og der kommer heldigvis kona kjørende.

Det ble en litt drøyere tur enn vi hadde trodd.

Gjennomføre din egen tur

Trondheim-Melhus sentrum: ca. 27 kilometer. På pilegrimsleden.no ser du ruta tegnet inn på kart. Her er GPS-sporet mitt.

Er det for langt for deg å gå hele veien hjem? Kanskje kan du reise kollektivt deler av veien eller få noen til å skysse deg et stykke. Bor du nært jobben, kan du helt sikkert finne en fin omvei.

Les også: En tre dager lang sykkeltur i nærområdet

Til fots fra Trondheim til Melhus