Den fenomenale gevinsten av å løpe én gang i uka i ett år

Jeg har strevd med å etablere gode treningsvaner etter at jeg sluttet å spille fotball aktivt for snaut tre år siden.

Så meldte jeg meg på et ultraløp. Det ble starten på mye bra.

For noen uker siden publiserte jeg teksten Klarer du én runde til? Den handlet om selve løpet. Denne teksten handler om forberedelsene og noen erfaringer fra hva som skjer om du gjør noe over lang tid.

1.

Dykker du ned i nettets mange kaninhull om sjølutvikling, får du servert mange tvilsomme råd.

Men det er et av rådene som går igjen jeg har sterk tro på. Det er å være det engelskspråklige kaller consistent. Jeg er usikker på om det blir rett å oversette det til konsistent. Det handler i hvert fall om å gjenta et gjøremål eller en aktivitet jevnlig over lang tid. Da kommer resultatene.

Sannheten i rådet er innlysende. Likevel er det forbausende vanskelig å følge i praksis.

Det er lett å gjøre noe en gang eller to. Kanskje tre eller fire. For eksempel å løpe en tur. Men når den innledende motivasjonen ebber ut, er det vanskelig å få nye aktiviteter og handlinger til å bli vaner.

2.

En av grunnene til at jeg meldte meg på et løp, var at jeg tidligere har erfart at det er lettere å komme i gang og motivere seg for trening om du har et konkret mål å jobbe mot.

Jeg meldte meg på et drøyt halvår i forkant sammen med noen andre treningskamerater. Planen min var å løpe fast en-to ganger i uka fram til løpet, og gradvis øke lengden på turene etter hvert som grunnlaget ble mer solid.

Som en etter hvert middelaldrende mann på snart 50, som stadig får påminnelser om det naturlige kroppslige forfallet, var jeg spent på hvordan regelmessig trening ville påvirke formen nå.

Turer på 45 minutter ble snart 60 minutter, så 75, og etter hvert opp mot 90. Formen steg gradvis. Frekvensen gikk seg ganske raskt til med én løpetur i uka.

Gjennom vinteren la vi også inn to spesifikke økter der vi prøvde samme løpsopplegg som i ultraløpet; runder på 6,7 kilometer med start på en ny runde hver klokketime. Første økta løp vi fire runder (27 kilometer), den andre gangen seks runder (40 kilometer). Da fikk vi mange nyttige erfaringer, i tillegg til solide innskudd i kilometerbanken.

Det hører med til historien at jeg generelt har vært i god form gjennom livet. Tidligere har jeg også erfart at formen raskt blir bedre om jeg øker treningsmengden.

3.

Før løpet var det vanskelig å ha en klar forventning om hvordan det skulle gå. Jeg endte opp med å løpe 80 kilometer. Det var dobbelt så langt som jeg noen gang hadde løpt i løpet av en dag, og enda litt bedre enn jeg hadde håpet på.

Men enda mer gledelig enn et godt resultat på løpsdagen, var opplevelsen på treningsturene gjennom vinteren og våren. Etter hvert kunne jeg forholdsvis uanstrengt løpe i godt over en time og etterpå føle at jeg kunne fortsatt en time til.

Jeg har vært i bedre form tidligere i livet. Men den seige utholdenheten jeg hadde opparbeidet nå, kan jeg ikke huske å ha hatt.

4.

Et drøyt halvår med jevn og stabil løpetrening, i all hovedsak én gang i uka, førte til gevinster jeg ikke hadde sett for meg.

I dagene etter ultraløpet vokste et uunngåelig spørsmål fram. Hva skal jeg gjøre med den solide formen jeg har opparbeidet?

Jeg kan ikke bare la den svinne hen, tenkte jeg. Det vil føles bortkastet. Det er lettere å ta vare på noe enn å bygge noe fra et lavt nivå, har jeg erfart.

Dermed fortsatte jeg å løpe én gang i uka gjennom sommeren og høsten. De aller fleste turene var på 75-90 minutter.

Det er lettere å ta vare på den fysiske formen enn å bygge den opp.

5.

Jeg elsker å gå. La tankene vandre, helt til de blir nye hittil utenkte tanker, finne ut av små og store ting i livet.

Kan jeg komme dit at jeg får til denne tankeflyten også når jeg løper? Det lurte jeg på i vår da løpeformen gradvis ble bedre.

Utover høsten begynte jeg å nærme meg. På enkelte turer hadde jeg lange perioder der jeg knapt var oppmerksom på at jeg løp. Den mentale flyten var på samme nivå som når jeg går.

Å nå helt dit var enda en slags seier. Jeg forbinder ikke lenger det å løpe med noe som er et ork. Den godfølelsen senker terskelen vesentlig for å snøre på seg skoene og komme seg over dørstokken.

6.

I slutten av oktober dukket det opp en ny mulighet til å løpe ultraløp. Opplegget var det samme som sist; å løpe så mange runder på 6,7 kilometer du klarer.

Det gikk temmelig bra, dog ikke like bra som den første gangen. Men 60 kilometer på ni timer syns jeg også er ganske langt. Og jeg nekter å være misfornøyd eller skuffet fordi det ikke gikk fullt så bra som sist. Jeg ser heller på prestasjonen som en bekreftelse på at én løpetur i uka kan føre til veldig gode resultater.

Utvikling og gode prestasjoner har ført til at jeg er blitt mer fornøyd med meg sjøl. Og litt stolt. Å løpe langt har flyttet perspektivet for hva jeg er i stand til.

7.

Det er nå temmelig nøyaktig ett år siden jeg meldte meg på det første ultraløpet. Jeg skal fortsette å løpe én gang i uka.

8.

Har disse erfaringene overføringsverdi til andre deler av livet?

Når jeg ser alle gevinstene, spesielt den beskjedne innsatsen tatt i betraktning, da lurer jeg på om jeg kan få til noe liknende på andre områder.

Skriving er det mest nærliggende. Å være en som skriver, er en del av identiteten min. Men skrivinga mi har i mange år vært preget av skippertak heller enn regelmessighet. Skippertakene har resultert i noen bøker. Jeg er fornøyd med å ha fått til dem. Men bokprosessene har ikke skapt en varig endring, verket i livet eller i vanene mine.

Å skrive er givende på mange vis. Det hjelper meg å forstå meg sjøl og mine motiver. Det er et rom for å gjøre noe kreativt, altså å skape noe framfor kun å konsumere. Skrivinga mi har også hjulpet og inspirert andre, skal jeg tro tilbakemeldingene jeg har fått gjennom mange år. Kanskje kan regelmessig skriving åpne noen nye muligheter? Kanskje kan jeg oppnå uante gevinster med skrivinga om jeg over tid klarer å være like konsistent som med løpinga?

Denne teksten er en del av et forsøk på å etablere en ny skrivevane.

Jeg begynte å skrive og publisere noen tekster for et par måneder siden. En tekst hver 14. dag der jeg øver på en eller annen form for historiefortelling, var tanken da jeg begynte. Det kan gå om tekstene ikke er så lange og jeg ikke legger lista for høyt. (Ok, denne teksten er ganske lang).

Fram til nå har jeg bare ytret et uforpliktende ønske om å prøve i nyhetsbrevet mitt. Men nå sier jeg høyt at jeg vil skrive regelmessig. Å si noe offentlig eller til andre er visst en sterk motivasjonsfaktor for å få til endring.

Det forplikter. Og nå er det sagt.

9.

Et apropos til slutt: James Clears bok Mikrovaner har stått lenge på leselista mi. For noen uker siden leste jeg den, delvis inspirert av gevinstene løpinga har gitt det siste året. Den er blant de mest interessante bøkene jeg noen gang har lest, og handler om vaner og uvaner; hvordan etablere de gode og bli kvitt de dårlige.

Innholdet er solid teoretisk og vitenskapelig fundert, ispedd en rekke historier og anekdoter, og kombinert med en lang rekke konkrete tips til hvordan du går fra tanke til handling. Jeg tipper jeg kommer tilbake til boka i senere tekster.

En av de mest effektive formene for atferdsendring, skriver Clear, er om du klarer å gjøre den nye vanen til en del av identiteten din. To sitater fra boka illustrerer dette:

“The ultimate form of intrinsic motivation is when a habit becomes part of your identity. It’s one thing to say I’m the type of person who wants this. It’s something very different to say I’m the type of person who is this.”

“True behavior change is identity change. You might start a habit because of motivation, but the only reason you’ll stick with one is that it becomes part of your identity.”

Det å løpe langt er nå i ferd med å bli en del av identiteten min. Ikke Forrest Gump-langt, men en som godt kan løpe et par timer. Og når det er løp, kan jeg løpe bortimot et halvt døgn. Dette har definitivt ikke vært en del av identiteten min fram til nylig. Jeg har også blitt en som løper fast én gang i uka. Det føles naturlig å tenke sånn, for det er bare en forlengelse av hva jeg faktisk gjør.

***

Over til deg.

• Hva gjør du én gang i uka (eller annen frekvens) som framstår som en liten investering eller et lite offer, men som i lengden gir stor gevinst?

• Hva skulle du ønske du kom i gang med?