Hva gjør en lang sykkeltur med psyken og tankene?
For ei tid tilbake fikk jeg en e-post fra en kar som også er glad i lange sykkelturer. Han har noen synspunkter og spørsmål det er betimelig å svare på nå som langturen min Norge rundt går mot slutten. Her er et utdrag av e-posten:
“Sykling påvirker følelsene og tankene mine i veldig stor grad, og stort sett på en positiv måte. En kortere eller lenger dagstur, ja selv bare en tur til og fra kontoret (ca 20 min) er oppløftende, og jeg føler at aktivitet i seg selv er med på å åpne rom i hjernen og sette i gang prosesser og tankerekker som ellers kan gå treigt. Tankene flyter på en måte andre veier - og ofte rett vei!
Følelsesmessig synes jeg derimot det er mye mer krevende å være på langtur enn dagstur. Ikke minst om man er alene, da monotoni og mismot kan slå inn, særlig om veiene viser seg å være kjedelige, været er shabby, etc. Man kan savne familien, den hjemlige senga, etc. Følelsene trigges kraftigere på tur enn i hverdagen, mest på godt, men av og til på vondt.
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om å ha disse erfaringene. Om du har kjent på noe av det samme, hadde det vært interessant å lese om det, og hva du eventuelt gjør for å mestre dårlige perioder, dårlige dager, savnet, og vissheten om at du ikke er hjemme om seks timer, eller seks dager, men faktisk om seks uker.”
Tenker store tanker
Her er det mye jeg kjenner meg igjen i. Jeg begynner med noen helt generelle betraktninger.
Spesielt når jeg går, men også når jeg sykler, flyter ofte tankene på en helt annen måte enn når jeg er innendørs. Tankerekkene blir lengre, jeg tenker mye større og kreativiteten går opp. Evnen til å finne løsninger på problemer øker. Det er også lettere å gi det du tenker på de rette proporsjonene. Jeg blir rett og slett mer optimistisk av å befinne meg utendørs. På tur er det lite som fortoner seg som uløselig.
På tur, og spesielt de lange, har jeg en tilstedeværelse i nuet som ofte er større enn i hverdagen. Jeg lever her og nå, ofte opptatt av primærbehova som sult og om jeg er sliten. Ofte har jeg høy bevissthet om omgivelsene mine. Andre ganger flyr tankene langt av gårde. Og atter andre ganger føles det som om jeg ikke tenker på noe.
Skrur på ekspedisjonsmoduset når det er tøft
Turlivet er på mange måter et veldig enkelt liv. Jeg står opp om morgenen, spiser mat, sykler, etablerer leir og sover. Det føles som om dagene går akkurat passe fort. Når jeg har sykla 70-100 kilometer syns jeg at jeg har utretta mye. Det siste er litt pussig fordi jeg ofte har følelesen av at jeg egentlig ikke gjør noe. Jeg sitter jo bare der på sykkelen og tråkker. Samtidig føles tilværelsen (stort sett) meningsfull.
Dagene på langtur går mentalt sett litt opp og ned. Jeg har ikke opplevd lengre perioder med mismot, men noen dager er tøffe. Det kan være knytta til vær eller kanskje føles dagen som en kjedelig transportetappe på vei mot noe mer spennende. Andre dager klarer jeg ikke å mobilisere den helt store entusiasmen. Det siste trur jeg handler om at det er vanskelig å være begeistra i ukesvis i strekk.
På de tøffeste dagene prøver jeg å skru på ekspedisjonsmoduset. Ikke at jeg noen gang har vært på noen ordentlig ekspedisjon. Det nærmeste jeg kommer er vel et par drøye øvelser fra tida i Forsvaret for mer enn tjue år siden. En og annen tur med kamerater har også inneholdt elementer av tøffe fysiske prøvelser. Men det dreier seg om å innta et skritt av gangen-tankegangen. Som syklende blir noe tilsvarende en og en kilometer. På de fleste veier står det stolper i veikanten for hver kilometer. Innimellom bruker jeg dem som motivasjon. Nå skal jeg komme meg til neste. Sjølsagt kan de også virke demotiverende fordi jeg veit at jeg skal jo mye lenger enn til neste stolpe. Og så er det på tur som det er hjemme i hverdagen. Humøret varierer. Er det dårlig, kommer det til å bli bedre.
Savn, tårer og dårlig samvittighet
Jeg velger å se på savn som noe positivt. Det kan jeg tillate meg når jeg veit at jeg er borte en tidsbegrensa periode og hverdagen venter når denne turen er over. Når jeg savner dem hjemme, er det et sterkt tegn på at vi har det godt sammen i hverdagen.
En annen side ved turen er at jeg tidvis kjenner på en dårlig samvittighet over å prioritere meg sjøl så sterkt som jeg har gjort denne sommeren. To og en halv måned er lenge å være borte fra familien. Innimellom tenker jeg at jeg skulle vært til stede hjemme, at denne egotripen er nettopp litt vel egoistisk.
Jeg har også grått en del på turen, stort sett de første ukene. Det gjør jeg sjelden i hverdagen. Jeg har fundert litt på hvorfor. Kanskje var det slik fordi mye av det jeg opplevde føltes sterkere enn ellers. Kanskje var det fordi turen var en drøm som gikk i oppfyllelse, en voldsom glede over at denne turen blei det faktisk noe av, det blei ikke bare prat denne gangen. Kanskje var det fordi jeg visste at det var noen rundt meg som ofrer mye. Kanskje var det den storslåtte naturen og alle de overveldende inntrykka. Kanskje var det fordi jeg noen ganger var fordømt sliten. Jeg blir mer sårbar og følelsene tar lettere overhånd når jeg er totalt utmatta. Det visste jeg fra før. Nå veit jeg det enda bedre. Kanskje var det summen av alt dette.
En herlig tilværelse
Turen handler også om å teste meg sjøl, i hvert fall litt. Det har vært noen krevende dager innimellom, både fysisk og mentalt. Det har vært en god bekreftelse for meg sjøl at en 40 år gammel kropp og hode fortsatt virker å fungere rimelig bra.
Ja, jeg liker denne tilværelsen. Det er et fint liv rett og slett. Mest av alt tenker jeg derfor: Dæven, jeg er en heldig og priviligert kar.
Nå er turen snart over. Det kjennes greit. Den har vart lenge nok. Og jeg savner dem hjemme.
Les også:
