Med lue og votter på Copacabana
Jeg øyhopper ut til Dønna og Herøy, hvor jeg oppsøker en fallos, får nærkontakt med en hare og spiser makrell rett fra havet.
<Du leser nå kap. 8 av 17 i Langt langsomt – På sykkeltur langs Kystriksveien. Alle kapitlene er samla her. Vil du lese boka i et annet elektronisk format (pdf, epub eller mobi), kan du abonnere på nyhetsbrevet mitt.>
Tåka ligger grauttjukk over Sandnessjøen neste morgen. Det regner fortsatt. Jeg kan så vidt skimte konturene av øya Dønna på den andre sida av Alstfjorden. På ferga lurer jeg på hva slags dag dette skal bli. Humøret er bedre, jeg føler meg som en regnværsturist. Etter en temmelig ufyselig time på sykkelen kommer jeg til tettstedet Solfjellsjøen. Her har et ektepar starta opp kafeen Tre kalver, et sted jeg slett ikke hadde forventa å finne en kafe. Jeg spiser lunsj og blar i lokalaviser. Det er godt å sitte inne i varmen og tørke. Jeg leser i guideboka mi at Nord-Europas største steinfallos ligger noen kilometer unna, på Glein. Den vil jeg se, og dveler ikke noe mer ved det faktum at en diger marmorpenis fanger interessen min.
Fallosen er et fruktbarhetssymbol, og de som har greie på slikt antar at den er rundt 1.600 år gammel. I 1993 kom den tilbake til Dønna etter å ha vært oppbevart på Historisk museum i Bergen i mer enn 150 år. Dønna sliter med synkende folketall. Kanskje kan fallosen gjøre Dønnaværingene mer fruktbare? I 2010 vokste innbyggertallet med atten personer.
Jeg er framme og står ved foten av en diger gravhaug som heter Valhaugen. Fallosen står i all sin prakt på toppen. Idet jeg går opp på gravhaugen for å studere fallosen på nært hold, dukker en vaiende vimpel med det norske flagget opp i bakgrunnen i synsfeltet. Fallosen og det norske flagget mot en grå himmel er alt jeg ser. Den erigerte penisen blir plutselig et symbol på Norge. I midt hode representerer den nå store biler og båter, hyttepalasser og alskens materiell luksus. Og bak den materielle velstanden er det ingen ting, bak fasaden er det tomt. Tankerekka gjør meg trist. Jeg skyver den unna, og konsentrerer meg om fallosen igjen. Den er ikke så stor som jeg hadde forventa, åttini centimeter høy og femti centimeter i diameter. Jeg har fått de barna jeg skal ha, og lar derfor være å berøre den. Det kan jo hende de magiske kreftene virker.
Været letter litt når jeg setter kursen mot sandstranda Breivika, hvor jeg har planer om å overnatte. Stranda skal være et ynda utfartsmål for lokalbefolkningen. VG har en gang omtalt stedet som intet mindre enn Norges svar på Copacabana, noe kommunen sjølsagt gjør et stort nummer ut av i sin turistbrosjyre. Men i dag er det ingen som spiller volleyball. Det er ingen damer i små bikinier. Det er ikke tjuesju grader i vannet og heller ikke i lufta. Det er bare jeg som er her, og et iskaldt saltvannsbad er det som frister aller minst akkurat nå.
De lave skyene ligger som ei dyne over fjellet Dønnamannen. Vinden står surt inn fra havet. Temperaturen overstiger neppe ti grader. Likevel nyter jeg å være her. Det er en råskap i de grågrønne fjellsidene som rammer inn strandområdet. Dvergbjørka er stedvis så vindskeiv at den nærmest vokser vannrett langs bakken. Jeg får ikke Copacabana-versjonen av Breivika. Jeg får Breivika slik jeg antar at den stort sett er. Det er mer enn bra nok for meg.
Etter å ha slått opp teltet og spist middag, rusler jeg en runde rundt i området. Jeg har på både lue og votter. Det er tusen motiver å fotografere. Jeg blir med ett oppmerksom på en hare om lag hundre meter unna. Så enda en, og enda en. I alt fire harer spretter fram og tilbake mellom to treklynger. Jeg skifter til teleobjektivet, men er fortsatt altfor langt unna til å få noen gode bilder. Rolig beveger jeg meg nærmere, helt sikker på at de har oppdaga meg. Jeg er spent på hvor nær jeg kan komme før de stikker til skogs. Tre av dem skygger banen når jeg kommer på førti-femti meters avstand, mens den siste setter seg ned helt i skogkanten. Til slutt er jeg bare ti-tolv meter unna, og får noen fine nærbilder. Etter hvert vil jeg at den skal røre på seg slik jeg også får knipsa den i bevegelse. Jeg lager lyder og tramper i bakken samtidig som jeg har fingeren på utløseren. Den sitter bom stille. Jeg mister tålmodigheten, kikker på den over kanten av kameraet, og vips, på et tiendedels sekund er den forsvunnet, akkurat som om den ikke ville bli fotografert i farta. Jeg er likevel glad og fornøyd når jeg rusler tilbake til teltet etter en unik hareopplevelse.
Morgenen etter viser Breivika seg fra ei snillere side. Vinden har løya. Skydekket er høyere. Sola er i ferd med å trenge gjennom enkelte steder. Etter frokosten rusler jeg en tur igjen. Kattevasker ansiktet og hendene i en bekk så kjølig at fingrene raskt blir numne. Atten timer etter at jeg kom til Breivika, sykler jeg videre. Ingen andre mennesker har vært innom. Det var bare harene, sauene, fuglene, og sikkert mange titalls andre arter jeg verken så eller hørte, og meg sjøl.
***
Ett av måla med turen er å sykle langsomt. Den gjennomsnittlige marsjfarta mi ligger vesentlig lavere enn på tidligere turer. Jeg har lagt meg til en måte å sykle på der jeg til enhver tid prøver å minimere energiforbruket, det vil i praksis si å sykle temmelig sakte. Dette blir uansett en fysisk slitsom tur, derfor er det ikke noe poeng med ekstra trening i form av å dra på litt. Midtveis på turen konkluderer jeg med at jeg liker den langsomme reisemåten. Jeg bruker god tid, jeg får anledning til å ta inn flere inntrykk og reflektere over dem underveis, jeg blir ikke så sliten. Det er nærmest en ny måte å reise på. Jeg har til og med begynt å bremse i nedoverbakker der utsikten er god.
Jeg bruker dagen på å sykle sørover på Dønna og etter hvert Herøy. Været blir bedre og bedre. Dønna og Herøy en solskinnsdag er som skapt for “sykle langsomt”-filosofien. Veien er stort sett ganske flat, og følgelig lite anstrengende å sykle. Utsikten til fjord og fjell er glimrende så å si hele tida.
I tretida kjenner jeg det begynner å bli på tide med en sein lunsj. Under brua i Åkviksundet, som markerer grensa mellom kommunene Dønna og Herøy, gjør jeg klar fiskestanga. Jeg har ikke kasta mer enn seks-sju ganger før det napper. Størrelsen kjennes bra ut, et passe måltid for én person. Fisken gir bra motstand og nøkker innimellom skikkelig til. Jeg er spent på hva jeg har fått på. Etter fire måltider med sei de siste to ukene hadde det gjort seg med noe annet. Gleden og overraskelsen er derfor stor når en finfin makrell kort etterpå ligger og spreller på svaberget. Den er stor nok til at jeg kan ødsle litt ved å skjære til fileter. Ti minutter etter at jeg trakk makrellen på land, ligger to fileter og freser i panna. Salt og pepper er det eneste jeg har av tilbehør. Å gomle den smørstekte fisken rett fra panna etter hvert som den blir ferdig, er pur, barbarisk matglede. Når jeg pakker sammen sakene mine etter måltidet, slår det meg at jeg ikke har produsert noe avfall. Ikke noe plast eller papp som må i ei søppelbøtte. Vel, litt fiskeavfall er det jo. Det har en lokal måkeflokk allerede sloss om.
Mens en stor del av Dønna består av et digert fjell, Dønnamannen, består Herøy av ei rekke øyer i forskjellig størrelse, de fleste ganske flate. Øyene er forbundet med bruer. Små sund er tetta igjen med steinfyllinger. Det er morsom sykling. Herøy er ikke stor, og snart står jeg på fergeleiet og venter på båten over til fastlandet. På Alstahaug viser De syv søstre seg fram igjen. Kun et tynt skylag dekker toppene. I morgen, tenker jeg, da skal jeg prøve meg på en av dem.
Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.
Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.
Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.