Petter Dass-museet på Alstahaug er en plass utenom det vanlige, og jeg finner ut at den gamle dikterens ettermæle er i endring.

Neste morgen skjuler De syv søstre seg igjen bak et lavt, grått skydekke. Jeg konstaterer at søstrene ikke vil ha noe med meg å gjøre, i hvert fall ikke når jeg er tett på. Isteden drar jeg til Petter Dass-museet for å finne ut hvordan det står til med den gamle dikterpresten.

“Den folkekjære nordlandspresten.” “Godhjertet, raus, rettferdig, vennligsinnet.” “Vår felles bestefar.” “Høvding.” “En nordnorsk forkjemper.” Petter Dass har lenge hatt et godt renomme, og Dass-tilhengere opp gjennom tidene har flittig tatt i bruk våre største honnørord. Høydepunktet i denne heltedyrkelsen blei antakelig nådd da han i avisa Nordlys i 1999 blei kåra til årtusenets nordlending. Siden er det kommet vektige bidrag som rokker ved den opphøyde statusen. En biografi og ei doktorgradsavhandling, begge gitt ut i 2006, tegner et langt mer nyansert og nøkternt bilde av både mannen og hans hovedverk Nordlands Trompet. Drøye 300 år etter hans død kan det synes som om ettermælet til Petter Dass er i endring.

Hvem skrev Nordlands Trompet? er en gjenganger i norske spørrespill, kafeenes quizer og avisenes hjernetrim. Svært mange nordmenn veit at riktig svar er Petter Dass, muligens på grunn av de spesielle navnene på både mann og verk. En høyst ukvalifisert magefølelse sier meg at ikke fullt så mange kjenner innholdet i dette 1600-tallsverket. Uansett, diktet har lenge vært regna som et av de viktigste og beste bidragene i norsk litteraturhistorie, og seinest i 2008 blei Nordlands Trompet valgt ut som et av tjuefem verk i Norsk litterær kanon utgitt av Cappelen Damm. Flere litteraturvitere mener til og med at den norske litteraturen etter norrøn tid begynner med dette verket. Nordlands Trompet er skildringer av nordnorsk hverdagsliv og natur. I bokform i dag er den ikke på mer enn litt i overkant av hundre sider. Den er skrevet i verseform, forma som ei reiseskildring langs Nordlandskysten med beskrivelser av landskap og vær, folks liv og levekår.

Før jeg dro av gårde på denne turen gikk jeg til anskaffelse av Nordlands Trompet. Valget falt på den nyeste som er å få tak i, en Gyldendal-utgave fra 2007. De siste dagene har jeg lest i boka, eller skal vi si forsøkt å lese. Trompeten regnes som lettlest og lite akademisk. Likevel, jeg må straks innrømme at jeg hadde startvansker. En rekke gåtefulle ord og intrikate setninger bød på visse utfordringer. Det er til å begripe at terskelen inn til dette verket kan bli for høy for de fleste av dagens skoleelever. Men når du knekker koden, blir du tatt med inn i en ukjent, gammel verden, Nord-Norge for noen hundre år siden. Dass innleda slik:

Vær hilset, I, Nordlands bebyggende Mænd
Fra Verten i Huset til trælende Svend,
Vær hilset, I, Kofte-klæd Bønder!
Ja samtlig saa vel ud til Fiære som Field
Saa vel den der bruger med Fisken paa Gield
Som salter Graae-Torsken i Tønder.

På omslaget stirrer den prestekledte, bredskuldrede Petter Dass på meg med et strengt blikk. Ei bok hviler i fanget hans, høyst sannsynlig Bibelen. Framtoninga oser autoritet. Men bak det formynderske oppsynet fantes kanskje også en mildere mann, en som levde opp til alle godordene som er sagt og skrevet om han? Flere har imidlertid påpekt at dette portrettet, som for øvrig henger i Melhus kirke, ikke er av Petter Dass, men det er en annen sak.

Med disse spørsmåla i hodet triller jeg inn til museet. Jeg parkerer sykkelen og rusler bort på tunet. Til høyre ligger Alstahaug kirke. Det er vanskelig å avgjøre når kirka er bygd, men de eldste delene er antakelig fra rundt år 1200. Seinere er kirka bygd ut og restaurert flere ganger. Til venstre ligger flere rødmalte trebygninger. Bygningsmassen var større og så annerledes ut da Dass bodde her. Det er derfor ikke riktig å si at han bodde i huset som står her nå. Men vi kan likevel si at det var her på gården han levde. Gjennom tunet, og halvveis bak kirka ligger hovedbygget på museet. Og det er dette bygget som appellerer mest til meg. Det nye museet sto ferdig i 2007, og er en hypermoderne konstruksjon i glass, metall og tre tegna av arkitektene i Snøhetta. For å gjøre plass til bygget har entreprenøren sprengt ut ei sjakt i en liten kolle som det kan ligge inni. Slik unngår bygget å dominere stedet totalt. Samtidig åpner denne plasseringa tunet mot havet. Jeg mangler begreper for å beskrive arkitektur, men jeg kjenner jeg føler meg vel i disse omgivelsene, at bygget er estetisk. Mon tro om Dass noen gang drømte om en slik anerkjennelse?

Det er usikkert når Petter Dass blei født. Biograf Kåre Hansen mener han kom til verden i 1646, mens flere andre kilder oppgir 1647. Som en av ytterst få nordmenn fikk han utdanninga si i København, og jobba etter hvert mange år som kapellan i Nesna før han 1689 overtok som sogneprest på Alstahaug. Denne stillinga hadde han til han døde i 1707. Så var det dette med liv og lære, noe som kan være vanskelig for noen hver, også for myndighetspersoner med klare forventninger til andres livsførsel og moral. Sammen med prestedattera Margrethe Andersdatter fikk han barn før de blei gifte. Samleie mellom ugifte blei ansett som en forbrytelse. De fikk bot, men slapp unna offentlig skrifte, slik de etter loven egentlig skulle.

Etter å ha tatt en titt på utstillinga, går jeg opp på haugen ved sida av det nye museumsbygget. På toppen står en svær bauta til minne om Dass. Midt på bautaen er en skulptur av hodet til Dass. Han ser hyggeligere ut enn på forsida av boka mi, det ser nesten ut som han smiler litt i skjegget. En fugl har lagt igjen avføringa si midt i panna hans. Det er tydeligvis flere som syns det kan bli for mye heltedyrking.

Den nye striden om hvorvidt Petter Dass er en helt eller ikke, den litterære kvaliteten i Nordlands Trompet er det ikke særlig uenighet om. Dass er noe så sjeldent som en 1600-tallsforfatter som fortsatt blir lest. “Petter Dass var en dikterisk mester som suverent boltret seg innenfor tidens faste litterære normsystem. Han hadde en sjelden evne til å kombinere de litterære referansene med sine egne refleksjoner i et fyndig språk. Disse evnene skiller ham fra 1600-tallets rekke av middelmådige imitatorer.” Slik blir hans forfatterskap beskrevet i Store norske leksikon.

***

En kar jeg prata med i kafeen på Petter Dass-museet fortalte at det skal være flust med elg i Alstahaug, og i særdeleshet på Offersøy. Når jeg ser det blå skiltet med navnet Offersøy, stopper jeg, setter på teleobjektivet og henger kameraet rundt halsen. Jeg sykler sakte videre, og speider intenst inn i skogen, ser nøye etter i alle glenner og åpninger. Etter noen kilometer står det plutselig en elg i veikanten 150 meter foran meg. Jeg senker farta ytterligere for å nærme meg så forsiktig jeg kan. En bil med campingvogn passerer meg. Folket i bilen er naturlig nok også nysgjerrige på elgen og stopper helt opp. Resultatet blir at den forsvinner til skogs. Bilen kjører videre umiddelbart. Jeg banner for meg sjøl og tenker at der røyk den sjansen til nærkontakt med kongen. Håpet mitt er likevel ikke helt ute. Jeg sykler bort til stedet der elgen forsvant. Det er ganske god avstand mellom trærne. Jeg kikker, og jaggu, der står den, om lag tretti meter unna. Nærbildene er i boks. Den stirrer på meg og jeg tilbake. Minuttene går. Den beveger på øra sine, hva nå enn det måtte bety. Jeg trur det er en kalv. Den ser ikke så kraftig ut og har ikke horn. Men diger er den likevel. I begynnelsen føles det en smule ubehagelig å være så nær det store dyret. Hva om den føler seg provosert og går til angrep? Antakelig en helt ubegrunna frykt, forteller jeg meg sjøl. Etter noen minutter snur den seg og lunter fredelig inn i skogen. Mitt lengste og tetteste møte med en elg er over.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.

Hvordan står det til med Petter Dass?

Innhold på bloggen

Mest populære innlegg på sirasverden.no