Hullet i Torghatten fascinerer meg mer enn jeg forventer, og en eldgammel sykkel på en låve vekker min interesse.

En butikk med navnet Smak og behag i Storgata i Brønnøysund gjør meg nysgjerrig. I den lille butikken finnes hele Helgelands spekter av smaker, alt fra krydder til øl. Jeg kjøper noen småkaker og en spekepølse og setter meg på en stol utafor og gomler. Slike butikker trudde jeg var forbeholdt storbyene, men desto artigere å se at de kan få det til å gå rundt også på mindre steder. Etter det lille måltidet setter jeg kursen mot Torghatten femten kilometer sør for Brønnøysund, fjellet som er viden kjent for hullet som går tvers gjennom. Nærmere 40.000 mennesker oppsøker hullet hvert år, men jeg har pussig nok ikke så store forventninger til denne attraksjonen. Jeg kjenner at innstillinga mi er noe slikt som been there done that - vært der, sett det. Etter å ha slått opp teltet mitt på campingplassen ved foten av fjellet, rusler jeg oppover en bred og godt tilrettelagt sti som bærer preg av å være mye brukt. Det tar ikke mer enn et kvarters tid før jeg er oppe og kan stirre gjennom hullet og ut i skjærgården på den andre sida. Jeg lar meg lett bergta av natur, og spesielt de sære krumspring den av og til finner på. Å se gjennom det 160 meter lange, trettifem meter høye og tjue meter brede hullet er fascinerende. Enda morsommere blir det når jeg beveger meg inn i hullet og oppdager de akustiske egenskapene ved stedet. Ekkoet er enormt. Med ett blir jeg et barn i en voksen kropp. Heldigvis er jeg helt aleine, og jeg tør å la alle hemninger fare. Jeg roper, synger og plystrer, klapper i hendene og tramper i bakken. Klipsene på ryggsekken min, små dunk på linselokket til kameraet, alt blir det artige lyder av. Når jeg tråkker på ei diger steinhelle som ligger i en slags vippeposisjon, er lykken fullkommen. Jeg balanserer den fra side til side, og hver gang den støter mot en annen stein, lyder små drønn inne i hullet. Som mange andre barn, har jeg ikke den største tålmodigheten. Jeg går nedover lia på motsatt side av fjellet, godt fornøyd med at opplevelsen blei atskillig bedre enn forventa.

Det er ikke til å undres over at et hull tvers gjennom et fjell har gitt opphav til mang en historie om hvordan hullet oppsto. Noen mener at hullet er grunnlaget for sagnet om Nordlandsfjella, som finnes i mange varianter. Her er en kortversjon:

Langt nord i Hålogaland bodde de to trollgubbene Vågakallen og Suliskongen. Gode venner var de ikke, men en sak var de likevel enige om, at ungdommen ikke lenger var til å styre. Vågakallen hadde en villstyring av en sønn, Hestmannen, mens Suliskongen hadde sju viltre døtre. Han hadde sendt de sju søstrene til Landegokjerringa. Der var også Lekamøya i tjeneste. En kveld lekte og dansa jentene i havet utafor Landego. Da Hestmannen fikk se jentene bade nakne, blei han vill og yr, og satte etter dem over Vestfjorden. Jentene blei redde, og la på sprang sørover for å slippe unna. De sju søstrene ga opp flukten og la seg ned på Alstenøya. Men det var Lekamøya Hestmannen var ute etter. Hun flykta videre sørover. Da Hestmannen skjønte at han ikke kunne nå henne igjen, tenkte han at heller ingen andre skulle få henne. Han spente buen sin og skjøt en pil etter henne. Sømnakongen hadde betrakta hele seansen på god avstand. Da han så Hestmannen skyte pila, kasta han hatten sin for å redde Lekamøya. Pila traff hatten og falt rett i sjøen. Lekamøya slapp unna. Brått kom sola fram og alle trollfjella blei til stein. Og slik står fjella fortsatt: Lekamøya på Leka, Torghatten og Sømnakongen ved Brønnøysund, De syv søstre på Alsten ved Sandnessjøen, Hestmannen i Lurøy rett på Polarsirkelen, Landego utafor Bodø, Suliskongen ved riksgrensa til Sverige og Vågakallen høyt over Vestfjorden i Lofoten.

Geologer mener at hullet i Torghatten ikke oppsto riktig slik. Under istida gravde is og vann ut hullet i de løse bergartene, mens de hardere bergartene på toppen av fjellet sto i mot erosjonen.

Når jeg har spasert rundt fjellet, har jeg vært ute og gått i en drøy time. Klokka er blitt halv ni. Tidligere på dagen har jeg sykla tretti kilometer. En normal hverdag ville jeg vært mer enn fornøyd med et slikt aktivitetsnivå. I kveld er jeg full av overskudd og lysten på mer bevegelse. Jeg bestemmer meg for å klyve opp på toppen av Torghatten, en tur jeg anslår vil ta en times tid opp og ned. Underveis undrer jeg meg over hvor all denne energien kommer fra. Jeg konkluderer med at det å være på tur er hverdagens rake motsetning. På tur er det ingen langdryge møter eller krevende oppgaver foran pc-skjermen, det er ikke noe stress for å rekke barnehagen før den stenger, ingen huslige gjøremål står på agendaen, jeg har knapt en tidsfrist å forholde meg til og ingen forventer at jeg skal prestere noe. I tillegg har jeg vissheten om at heller ikke vekkerklokka kommer til å gi lyd fra seg. På tur har jeg friheten til å bestemme sjøl hva jeg vil gjøre og hvor jeg vil dra. Og jeg råder over klokka, ikke motsatt, slik det ofte kan føles i hverdagen. Livet mitt disse ukene dreier seg i stor grad om sykkelen min og meg sjøl. Tilværelsen er ikke større enn det jeg klarer å frakte med meg av utstyr. Så enkelt, så ukomplisert, så herlig.

På toppen blåser en temmelig hard vind fra sør. Jeg søker ly bak varden, setter meg ned og kikker nordover. Til tross for at jeg ikke sitter høyere enn 258 meter over havet, kan jeg se svært mye av Helgeland. Jeg kjenner igjen fjell og formasjoner. Vega, Lovund, som jeg besøkte for godt over ei uke siden, Dønnamannen, som ikke ville ta av seg dyna, De syv søstre, igjen i fri dressur. Jeg ser Muddvær, der jeg våkna i morges, og lurer på hva John gjør akkurat nå. Alt dette var ukjent land for meg. Nå kjennes det som jeg har gjort dette området til mitt, at jeg har fått tak på i hvert fall en liten bit av denne delen av landet. Jeg snur meg rundt og ser sørover. Igjen ser jeg ukjent land. Her oppe har jeg oversikt og kontroll, herfra kan jeg både se tilbake og se framover, reflektere over det som har vært og kjenne sitrende forventning til det som skal komme.

***

Neste formiddag møter jeg en journalist fra byens lokalavis på kaikanten i Brønnøysund. Mannen er full av smittende entusiasme. Brønnøysund er en bra plass, Helgeland og Kystriksveien er supre reisemål, lar han meg forstå. Jeg forteller om turen min og prosjektet mitt, og jammen er det suverene greier det også. Oppmuntra av det hyggelige møtet, tråkker jeg sørover. Himmelen er lysegrå og veien er stort sett ganske snill, men vinden er på vei nordover. Dyrka mark og skog avløser hverandre som kulisser til veien. Jeg registrerer at vegetasjonen kryper stadig lenger opp i fjellsidene etter hvert som jeg reiser sørover. En syklende franskmann med samme retning som vinden, gir tegn til at jeg skal stoppe. Han kan knapt et ord norsk, ingen engelske heller, og fransken min er om mulig enda dårligere. Men jeg skjønner at han skal til Nordkapp, og at han tar bilder av alle syklister han møter. Jeg stiller velvillig opp med mitt bredeste smil, og gir han visittkortet mitt, som han overveiende sannsynlig ikke får mye ut av. Han avslår min forespørsel om jeg skal ta bilde av han. Når jeg sykler videre, humrer jeg litt over det underlige møtet. Jeg lurer på hvordan det er å reise i Norge uten å kunne kommunisere særlig godt med dem du møter underveis. Praktisk sett er det antakelig problemfritt i velorganiserte Nord-Europa. Men uten kontakt med lokalbefolkningen er det noe vesentlig som mangler på en reise, i hvert fall for meg.

I bygda Berg i Sømna kommune, om lag tretti kilometer fra Brønnøysund, drev et brødrepar et mekanisk verksted i mellomkrigstida. Eliseus og Konrad Knutsen reparerte motorer og sykler. På denne tida var sykkelen i ferd med å bli allemannseie. De driftige brødrene forsynte det lokale markedet med sykler, og begynte etter hvert å produsere sin egen sykkel, under merkenavnet Torghatten. Utpå trettitallet var de Nord-Norges eneste sykkelprodusent. I denne tida lå prisen på en sykkel fra 140 til 180 kroner. Det var trange tider. De fleste kjøpte på avbetaling. Mange familier hadde bare råd til en sykkel. Da blei det gjerne en damesykkel som alle kunne bruke. Andre verdenskrig satte en stopper for sykkelproduksjonen på Helgeland. Da hadde brødrene Knutsen solgt 2.600 Torghatten-sykler.

Det er en overdrivelse å si at jeg er spesielt interessert i sykler. Likevel, det er noe med denne lokale sykkelprodusenten som tiltaler meg. Jeg er nysgjerrig på å se hvordan denne sykkelen ser ut. Når jeg får høre at det finnes et eksemplar på Sømna bygdetun i kommunesenteret Vik, høres det ut som et passende stopp på min ferd sørover.

Inne i bygdetunbutikken er det tomt. Jeg ringer med bjella på disken. Den nitten år gamle sommervikaren Hanne Vågan Olsen er straks på plass. Jeg veit ikke helt hvor og hvordan jeg hadde venta å finne sykkelen, men jeg blir overraska da Hanne forteller at hun aldri har hørt om den. Problemet løser seg imidlertid raskt. Hun ringer museumsbestyreren, som sjølsagt har full oversikt. Den skal stå på en låve på bygdetunet. Hanne finner fram riktig nøkkel. Så går vi på skattejakt.

Blant mye annet krimskrams inne på låven lokaliserer vi tre utgaver av Torghattensykkelen, to herremodeller og en for damer. Hanne går tilbake til butikken og overlater meg til lageret og syklene. Jeg er litt skuffa over syklene, skuffa på den måten at de er så like dagens modeller. Sykkelen som framkomstmiddel må i grove trekk ha hadde funnet sin form på trettitallet. Noen iøynefallende forskjeller er det likevel. Rammene er veldig tynne, og når jeg løfter på en av syklene, kjenner jeg hvor tunge de er. Jeg liker den reale fjæringa i setet og støtta med to bein. Skjermene er også lange og solide, antakelig bedre enn de fleste som følger med sykler i dag. Lykta er på størrelse med et lite billys, og blir drevet av en tilsvarende kraftig dynamo på forhjulet. Logoen er trykt på en metallplate og limt på gaffelen rett under styret. Et bilde av fjellet Torghatten med hullet gjennom og ei rød sol i bakgrunnen dominerer logoen. Under bildet står navnet TORG-HATTEN med gullbokstaver. Øverst på plata står det Brødr: Knutsen, nederst Berg Helgeland.

Når jeg kommer inn i butikken igjen, byr Hanne på te og småkaker. Jeg er den eneste besøkende. Hun slår seg ned for en prat, og forteller at hun er bondedatter og vokste opp på Vågan gård fem kilometer sør for Vik.

- Jeg er attpåklatt og vokste opp med natur og dyr rundt meg. Det har forma meg. Det er veldig rolig her. Jeg hadde mange venner og var aktiv med idrett og musikk. Jeg hadde en fin oppvekst, oppsummerer hun.

- Hva er det beste med Sømna?

- Alt, utbryter hun spontant. - Natur, folk, miljø. Vi er så forskjellige, men likevel så åpne. Det er en liten plass. Alle veit alt om alle. Jeg syns ikke det gjør noe, det er ikke noe sladderbygd.

- Er det noe som ikke er så bra?

- Jeg skulle ønske det var et bedre busstilbud, spesielt til Brønnøysund.

Det siste året har Hanne gått på sang og musikk på Tonheim folkehøgskole på Hamar. Hun sier hun setter enda mer pris på Sømna etter å ha vært borte et år.

- Jeg er ikke fremmed for å bo her igjen. Jeg veit hva jeg har her. Men jeg vil se meg om litt først.

Til høsten flytter hun noen mil nordover. Et årsstudium i musikk ved Høgskolen i Nesna venter. Hun sier hun alltid har hatt en drøm om å synge. En skade gjorde at hun måtte trappe ned med idrett. Det åpna for mer synging. Hun reiser seg, rydder av bordet og forsvinner inn på kjøkkenet. Jeg hører hun nynner og småsynger. Musikken og sangen kan virke som rett vei for Hanne.

***

I butikken på Vik kjøper jeg mat og et par øl. Vi, det vil si sykkelen min og jeg, har en tiårsdag å feire. Jeg sykler til badeplassen og sandstranda i Kvennvika på Kvaløya, om lag femten kilometer sør for Vik. Her skal vi feire.

Tjueåttende juni i 2001 kjøpte jeg min Cycle Pro T600, en hybridsykkel som jeg utstyrte med en solid bagasjebærer og sykkelvesker. Jeg var klar for å utforske en ny måte å reise på. Vi fant fort tonen, sykkelen og jeg. Det er blitt mange turer i løpet av dette tiåret. Vi har blitt kamerater, sykkelen er mitt trofaste reisefølge. Feiringa i kveld er enkel. Jeg drikker øl, sykkelen får olje på alle bevegelige deler. Begge er fornøyd. Jeg bruker kvelden til å mimre og skriver en ode til sykkelen, som jeg kaller Jeg sykler, altså er jeg.

Det jeg liker med deg, sykkelen min,
er at du får meg til å bruke sansene.
Lukta av salt sjø,
gjøkens koko,
oppoverbakkene som gjør musklene melkesure.

Det jeg liker med deg, sykkelen min,
er at du eksponerer meg for været.
Sola som varmer,
regnet som gjør meg våt,
vinden som dytter meg framover eller holder meg igjen.

Det jeg liker med deg, sykkelen min,
er at du triller akkurat passe fort.
Raskt nok til å sykle langt,
langsomt nok til å få med meg detaljer underveis,
slik at jeg er i landskapet, ikke bare betrakter det.

Det jeg liker med deg, sykkelen min,
er at du frigjør tankene mine.
Jeg tør tenke stort,
jeg drømmer i våken tilstand,
alt virker så enkelt og oversiktlig når jeg sykler.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.

En uvanlig fjelltur

Innhold på bloggen

Mest populære innlegg på sirasverden.no