Hvordan er det å være rådmann og lede en kommune i Norge i dag? Jeg tilbringer et par dager sammen med rådmannen i Bindal kommune, og jeg besøker Leka, øya som i 2010 blei kåra til Norges geologiske nasjonalmonument.

Neste morgen tar jeg ferga fra Vennesund til Holm over Bindalsfjorden. Jeg lar bilene suse av gårde. Deretter har jeg veien for meg sjøl helt til bilene på neste ferge tar meg igjen. I dag har jeg en avtale med Knut Toresen, rådmannen i Bindal kommune. Jeg møtte han på et kurs for et års tid siden. I etterkant har vi holdt kontakten, og nå har han invitert meg til hytta si, som ligger i Nordgutvik i nabokommunen Leka. Nok en dag er jeg velsigna med deilig sykkelturvær. Veien er herlig tett på fjorden mye av dagen. En liten gutt og faren hans står på ei brygge og prøver å lure makrellen. Ellers er det ingen mennesker å se. Det har vært en tydelig endring i landskapet de siste par dagene. Slakere og lavere fjell, mer skog og dyrka mark gjør landskapet mindre dramatisk enn lenger nord. Mer og mer blir omgivelsene lik Melhus i Sør-Trøndelag, der jeg bor. Kanskje skulle jeg sykla turen motsatt vei? Vel, for seint å gjøre noe med det nå. Neste gang, for det blir helt sikkert en neste gang, går turen fra sør til nord, tenker jeg. Et trekk ved hele Kystriksveien jeg liker godt, er følelsen av å være i en kommersiell frisone. Tynn bebyggelse gjør at markedene blir små. Følgelig blir området lite egna for massiv markedsføring. Å sykle langs Nordlandskysten er i stor grad å sykle langs en vei uten kommersiell forsøpling, langt unna Clear Channels og de store kjedenes utmattende og tidvis kvalmende reklameflater. På tur forholder jeg meg i liten grad til tv-kanalenes reklamepauser og nettets blinkende kjøpsinvitasjoner. Brosjyrene i postkassa hjemme er det noen andre som kaster. Her har jeg faktisk muligheten til å velge bort reklamen for ei stund. Det kan jeg like.

Jeg finner greit fram til Midgard, som Knut har kalt hytta si. Han er ikke kommet ennå. Jeg fikser et par digre blingser og setter meg på verandaen. Jeg kikker utover havet hvor et par fiskebåter er i aksjon. På den andre sida av sundet ligger øya Leka. Lenger nord kan jeg se helt til Vega. I mer folksomme deler av landet hadde en slik utsikt kosta millioner. Her er den tilgjengelig for vanlige folk. Jeg finner nøkkelen og låser meg inn i hytta. Innvendig ser den ut som mange andre hytter med tre over det hele. I en krok av stua er det en bar. Over baren henger ei bokhylle med reisemagasiner og litteratur. Jeg identifiserer kjapt tre temaer som gjentar seg: Fotball, andre verdenskrig og lokal litteratur.

Ikke lenge etter kommer Knut. Vi hilser som vi skulle vært gamle kjente. I realiteten er vi i beste fall bekjente. Knut er slik jeg husker han: Trivelig, jovial og lett å prate med. På forhånd har vi snakka om mulighetene for å gå en fjelltur mens jeg er her. Det drøye tusen meter høye Heilhornet i Bindal har vært nevnt. Knut sier han ikke er i form til å gå helt opp dit. Det passer meg i grunn bra. Etter noen mil på sykkelen tidligere på dagen høres Vattafjellet med toppunktet 448 meter over havet ut som en fin kveldstur.

I fjor kunne Knut sette ni kryss i den uhøytidelige konkurransen Ti topper i Bindal. I år har han ikke riktig kommet i gang, forteller han, mens vi kjører bil til turens utgangspunkt.

- Jeg er lat. Jeg skjemmes av at det nesten blir juli før jeg kommer meg ut på årets første tur.

Oppover fjellsida puster Knut tungt, og nedlegger forbud mot prating. Han klager på formen, og tar et demonstrativt grep om magen.

- Gå gjerne i forveien du, og ta bildene dine, sier han, halvt på spøk, halvt på alvor.

Jeg har ikke noe behov for det. Etter mine begreper om hastighet på fjellturer, går det radig unna. I landskapet rundt oss kan vi se at det antakelig regner her og der. Vi har hellet med oss, ingen dråper treffer oss. På toppen dukker til og med sola fram igjen. Vi signerer i boka ved varden, og snakker om at dette skulle vi gjerne gjort oftere.

- Får du dårlig samvittighet når du ikke bruker den vakre naturen som så å si ligger rett utafor døra di?

- Ja, jeg gjør det. Vi har så mye fantastisk og lett tilgjengelig natur at det ikke finnes noen unnskyldning for å la være å bruke den.

Vi knasker nøtteblanding og spiser bananer. Jeg nyter øyeblikket. Knut ser også ut til å være fornøyd med både seg sjøl og turen vår.

- Ser du den lille øygruppa der ute, sier Knut og peker.

- Ja, er det noe spesielt med den?

- Det kan jeg love deg. En særdeles bestialsk historie fant sted der ute for noen hundre år siden.

I kveldinga en februardag i 1692 kommer en fembøring med fire mann om bord til Melstein. Båtfolket ber Anne Pedersdotter og Sjur Paulsen, som bor på øya, om husly. Det får de, og blir anvist plass i en høylåve. Anne har lagt merke til at gjestene har mye verdifull last. Hun overtaler mannen sin om at de må drepe dem, slik at de kan overta godset. Utpå natta sniker de seg bort til låven utstyrt med hver sin øks. De slår ihjel to mann hver. Fosterdattera på gården, Anne Jonsdotter, våkner imidlertid av bråket. Hun sniker seg ut og ser fosterforeldrene slepe ut likene. Da hun dagen etter spør om noen blodspor utafor låven, får hun til svar at de vil drepe henne om hun forteller om blodet til noen.

Anne begynner etter hvert å omsette tjuvgodset. Ryktet om at de har funnet vrakgods sprer seg. På denne tida blei alt vrakgods regna som kongens eiendom og skulle leveres til lensmannen. Lensmannen kommer snart på besøk og foretar en ransaking. Når Sjur møter på tinget for ulovlig å ha tilegna seg vrakgods, erkjenner han dette, men benekter å ha noe kjennskap til mannskapet på båten. Fordi kona Anne ikke kan møte på tinget, blir saken utsatt til neste ting. I mellomtida har fosterdattera Anne klart å unnslippe. Hun møter neste gang i retten og forteller om det hun observerte. Sjur tilstår straks, mens Anne blånekter for alt. Begge blir dømt til døden for ugjerningene. De blir forflytta til Trondheim. Der dør de i varetekt mens de venter på at dødsdommen skal fullbyrdes. Dommen blir likevel stadfesta, og var bortimot like grufull som sjølve drapene. Først skulle høyrehånda som ugjerninga var begått med, hogges av med den øksa som blei brukt. Resten av dommen til Sjur lød slik, Annes dom var tilsvarende:

“Derefter bør hans Hoffued paa een Blok affhugges, hans hierte og indvold aff hans legeme udslides og med ild forbrendes; hans legeme til fire deler parteres, og de samme sambt hoffueded huer a part paa sin Steile himmelens Fugle til føde og alle udedische mennischer til exempel og affsky opsettes.”

Der nede, litt ut i havet, har altså et massedrap funnet sted. Øygruppa er så liten at den er lett å overse. Likevel har noen få sjeler opp gjennom århundrene klort seg fast der ute, og klart å skape seg et levebrød med husdyr og litt dyrka mark. Livet må ha vært tøft.

***

Neste morgen, den siste dagen i juni, drar Knut tidlig av gårde på jobb. Etter en lengre frokost sykler jeg til fergeleiet på Gutvik og tar båten over fjorden til Leka. I oktober 2010 blei Leka kåra til Norges geologiske nasjonalmonument. I dag er ei gruppe med geologer fra hele verden på ekskursjon på øya. Jeg er så heldig at jeg får bli med dem.

Du trenger ikke være geolog for å se og forstå at Leka er spesiell. På en av ekskursjonens stopp vandrer vi på en gulaktig, rustrød overflate av ruglete stein, nesten som kulissene i en westernfilm. Geologene snakker om pyroksin, serpentin og mikrostrukturer, naturlig nok et fagspråk jeg ikke forstår. Men flere av dem hjelper meg og forteller meg på mer begripelig norsk og engelsk hva det er vi ser. Det spesielle med Leka, slik jeg forstår det, er at vi kan foreta en geologisk reise inn i jordas indre, gjennom havbunnen og inn i mantelen, som ligger under jordskorpa. Det vi ser, er at jordas indre rett og slett er synlig på overflata. Leka er det eneste stedet i Norge, og også et av få steder på hele planeten, der vi kan studere dette fenomenet i lyse dagen. De spesielle fargene kommer av at det er mye av mineralet olivin i steinen. Olivin er det mye av i jordas indre, men lite av i overflata. Når olivin kommer i kontakt med luft og vann, skjer en kjemisk reaksjon. Det dannes et tynt lag utapå steinen, som skaper de karakteristiske fargene. Olivin er også fritt for plantenæringsstoffer som kalium, kalsium og fosfor. Derfor er det nesten ingen planter som kan vokse på slike bergarter, og følgelig er mye av Leka skrinn stein uten vegetasjon.

Flere av geologene har med seg store hakker, som de bruker til å banke løs biter av fjellet for å ta med hjem. Ikke til å undres over at de fleiper med at det ofte blir overvekt på flyet. De løper fra stein til stein, som for en uinnvidd ser helt identiske ut. De ser etter tilsynelatende usynlige detaljer. Og de tar flere bilder enn japanske turister. Med brede smil og åpenbar fascinasjon likner de barn i en godtebutikk.

Jeg har mang en gang tenkt at jeg burde visst mer om flora, fauna og geologi, men slått meg til ro med at jeg egentlig ikke er så interessert. Når jeg likevel blir eksponert for planter, dyr og stein sammen med folk som kan fagfelta, så kommer spørsmåla og nysgjerrigheten fram. Jeg vil vite mer, forstå mer.

***

Knut er ikke glad i å lage mat. Han foreslår at vi spiser ute. Helt i orden for meg. Nå er det ganske langt mellom spisestedene i denne delen av landet, men ute på Leka fins det ei kro. Etter jobben tar Knut ferga over fjorden og møter meg på Vertshuset Herlaug. Mens vi venter på maten, snakker vi om Bindal og livet i Nordlands sørligste kommune. Jeg stiller spørsmålet jeg har stilt til så mange andre på turen, hva er det beste med kommunen din?

- Trivelige mennesker. Bindalingen er kanskje ikke den typiske nordlendingen, som gjerne er mer åpen jo lenger nord du kommer. Men det er veldig mange hyggelige folk. Så har vi en fantastisk natur. Vi har en fin miks av fjord og fjell. Mange i Bindal er opptatt av jakt og friluftsliv.

Han trekker også fram ildsjelene, de som bruker mye av fritida si på å skape et tilbud det offentlige aldri kan klare.

- Vi har et aktivt lag- og foreningsliv. Ressurspersonene som driver dette er veldig viktig for trivselen i bygdene. Betydningen av jobben de gjør kan ikke overvurderes.

Vi må snakke om det vanskelig også. På hele turen har jeg sykla forbi fraflytta hus, falleferdige låver og nedlagte butikker. Bindal er intet unntak. Statistisk sentralbyrå spår til dels kraftig befolkningsnedgang de neste tiåra i nesten samtlige kommuner langs Kystriksveien. Unntaket er kommunene med byer. Bodø, Brønnøysund, Namsos og Steinkjer vil vokse. Folketallet i Bindal synker, og det synker raskt. I 2001 var det 1.911 bindalinger. Første januar 2011 var det 1.592.

- Dette er dramatiske tall. I Bindal jobber vi med ei rekke ulike tiltak for å motvirke tendensen. Men det er ikke lett å være lille Bindal og kjempe mot sentraliseringstendensen i samfunnet, det er tungt å jobbe med trender som ikke har sitt utspring her. Alle kommuner sliter med dette og lurer på hvordan de skal stanse nedgangen. Vi kjemper om de samme statlige midlene, og det er ikke så lett å skille seg ut. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til slike tendenser. Min frykt er at de begynner å endre mentaliteten vår, at vi blir framtidspessimister. Folk er jo klar over utviklinga, men mitt inntrykk er at de fleste ikke bruker så mye energi på det. Kanskje det er vi som jobber med disse temaene som har mest fokus på det. Jeg er glad for at vi tross befolkningsnedgangen har klart å opprettholde tjenestetilbudet.

- Hvordan ser du for deg framtida i Bindal og nabokommunene?

- Jeg trur det vil være folk langs kysten i mange tiår framover. Men plasser som ligger vanskelig til og er tynt bosatt i dag, vil avfolkes. Bindal består av flere små grender, og kommunesenteret Terråk ligger et stykke vekk fra hovedveien, fylkesvei 17. Jeg undrer meg over hvor lenge vi kan skalles av og fortsatt være et velfungerende samfunn. Jeg har et håp om at vi kan utnytte teknologi til å skape arbeidsplasser i distriktene. Det samme gjelder for turismen. Vi ser jo at enkelte steder har klart å snu flyttestrømmen, som Lovund og Herøy.

- Hvorfor flytter folk fra bygda, trur du?

- Vi mennesker er blitt mer urbaniserte. Vi ønsker å bo på plasser med mye folk, et godt kulturtilbud og gode arbeidsplasser. Kafekulturen, er det ikke det det kalles?

Etter maten spaserer vi ned til fergeleiet og spiser lefse til dessert på turen over fjorden. Framme i hytta henter Knut straks to kalde halvlitere. Han skrur på tven, finner raskt riktig kanal der rødkledde Brann-spillere leker seg med Odd Grenland. Knut forteller om sin sterke interesse for fotball, først og fremst engelsk fotball. Favorittklubben er gode, gamle Leeds. For sju år siden forfulgte han en drøm om å se mye engelsk fotball. I tre måneder bodde han i London, farta landet rundt og så fotball på alle nivåer. Han kom ut av tellinga på hvor mange arenaer han besøkte. Da han var fornøyd, reiste han hjem til rådmannsjobben i Bindal.

Knut er førtiseks år. Han har vært rådmann siden han var tretti. Først åtte år i Træna kommune, deretter i Bindal. Det finnes ikke mange rådmenn med lenger fartstid enn Knut, hans beskjedne alder tatt i betraktning. Jeg lurer på hvordan det er å være administrativ toppsjef i en kommune, og benytter sjansen til å få noen synspunkter på det når jeg nå har en av landets mest erfarne på tomannshånd.

- Aller først, hvordan havna du i Bindal?

- Det har alltid vært jobber som har avgjort hvor jeg har flytta. Jeg har søkt stillinger på små steder, der er det mer oversikt og man kommer tettere på folk. Jeg er en bygdas mann, vokst opp på landet i Grovfjord i Sør-Troms, og har aldri sett noe problem i infrastruktur og beliggenhet. Da stillinga i Bindal var ledig, var jeg på jakt etter ny jobb, søkte og fikk den.

- Hvordan er det å være rådmann?

- Det er en veldig interessant, men også utfordrende stilling, begynner han. - Det er en rolle du må lære deg, lære å operere i gråsonefeltet mellom politikk og administrasjon. Terrenget er spesielt, du må lære å unngå å tråkke politikerne på tærne. Du må være opptatt av det som skjer i politikken og i samfunnslivet generelt, du må like å holde på med dette for å lykkes.

- På hvilke måter er det annerledes å være rådmann i dag sammenlikna med for femten år siden?

- Det som var godt nok for femten år siden, er ikke godt nok i dag. Da tenker jeg både på tjenestene og evnen til å dokumentere at vi leverer. Storsamfunnet har en forventning om hva vi skal levere. Staten ønsker i økende grad at kommunene skal utføre tjenestene. Samtidig bruker vi stadig mer ressurser på dokumentasjon, faktisk så mye ressurser at det kan gå utover tjenesteproduksjonen. Og så merker vi at folk har større forventninger. Vi blir rikere og rikere, og klager mer og mer, for eksempel på veistandarden. Offentlig sektor har vokst mye, som igjen skaper forventninger om at alt skal bli bedre og bedre.

- Hvilken betydning har kommuneøkonomien?

- Økonomiske ressurser er viktig for å gjøre en god jobb. Økonomien i Bindal har vært og er bra. Men det er klart, det kan være tøft i motvind. Det er lett å bli dratt med på negativ tenking. Samtidig er det personavhengig, det har stor betydning om du betrakter en sak som en utfordring eller et problem.

- Bør små kommuner slå seg sammen?

- Gitt min stilling, har jeg ikke lyst til å snakke offentlig om hva jeg personlig mener om kommunesammenslåing. Vi som kommune skal gi et tjenestetilbud som ivaretar lovene og som er av en slik kvalitet som storsamfunnet forventer av oss. Helt generelt vil jeg si at kvalitet på tjenestene er viktigere enn størrelsen på kommunene som tilbyr dem.

Jeg humrer litt inni meg, og tenker at slik snakker en som kan å operere i gråsonefeltet.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.

En rådmanns bekymringer

Innhold på bloggen

Mest populære innlegg på sirasverden.no