Jeg har en traurig dag i Rørvik og føler meg utakknemlig.

Morgenen etter laster vi alt utstyret mitt inn i stasjonsvogna til Knut. Vi kjører et par mil, og tar avskjed i et veikryss som heter Bogen. Han kjører til jobben i rådhuset i Bindal, mens jeg sykler sørover langs Årsetfjorden. Målet mitt for dagen er småbyen Rørvik i Vikna kommune. Himmelen er grå, skydekket ligger lavt. Det er neppe mer enn ti grader. Knapt en bil passerer meg. Jeg er på veien igjen, og jeg har den nesten for meg sjøl, akkurat slik jeg liker det. Jeg tenker på Knut og gjestfriheten hans, over hvor flott jeg syns det er å få møte mennesker som deler og gir av seg sjøl, som tar meg i mot som om jeg skulle ha vært en nær venn, og hvor vanskelig jeg syns det er å få uttrykt hvor takknemlig jeg faktisk er. Et verbalt takk blir så tynt, det strekker ikke helt til.

Landskapet langs fjorden er kupert. Etter å ha sykla et par mil, stopper jeg på toppen av en lang bakke. Det slår meg hvor stille det er når hjulenes monotone drag over asfalten opphører. Ingen vind, ingen bekker som klukker, ingen fugler som kvitrer. Jeg lukker øya. Kan jeg høre noe annet? Det er så stille at jeg kan høre suset i øra. Et minutt eller to står jeg slik. Så kjører en bil forbi. Et par insekter blir nærgående. Øyeblikket med fullkommen ro er forbi.

Ved Horven bru noen kilometer seinere, bestemmer jeg meg for å sykle en omvei. Istedenfor å ta den korteste og raskeste veien via Kolvereid, ser jeg på kartet at det finnes et alternativ rundt noen fjorder. Ikke så veldig mye lenger, men antakelig mye roligere. En time seinere er det fortsatt grått, og en sur vind har også dukka opp fra ingensteder. Jeg er på utkikk etter en lun plass å hvile og spise lunsj. Kroppen skriker etter energi nå. Utafor en gård står et rødt skur med en benk inni. Velkommen til Rødseidet står det utapå skuret. Takk, tenker jeg. Jeg finner fram de siste skivene av et fire dager gammelt grovbrød, tar på rikelig med kaviar. Og inne i denne dunkelt belyste bua, med utsikt til en traktor, en gul garasje og noen trær på den andre sida av veien, blir det en smakfull lunsj. Så godt smaker det at jeg nesten får en rusliknende følelse av å spise, den kanskje noe ukjente “knusktørr brødskive med kaviar”-rusen.

Jeg fortsetter langs fjordene. Det er langt mellom husa, men innimellom dukker det opp små grender. Noen niser leker seg i sjøen. To ganger sykler jeg forbi små flokker med reinsdyr som gresser på bønders nyslåtte enger. Muligens en potensiell konflikt mellom reineiere og gårdeiere? En bonde på traktor hilser idet han kjører forbi, en liten gest som gjør meg glad. Jeg vinker tilbake. Veien forlater fjorden for ei stund. Jeg ruller forbi en mengde små innsjøer. En diger skogsfugl flakser opp rett ved veien. Jeg ser flere rådyr. En bil passerer meg hvert femte minutt. Jeg tar en ny pause når jeg kommer til Storvatnet, en badeplass med nyklipt gress, flytebrygge og fin sandbunn. Det er første juli, men folketomt. Hadde det vært ti-femten grader varmere, ville nok stedet vært fullt av folk. Jeg kler på meg ullgenser, lue og ekstra bukse, koker opp et par kopper varm, søt drikke, og er fornøyd med meg sjøl når jeg klarer å lage meg litt luksus i det sure og kalde været.

Utpå ettermiddagen triller jeg inn mot Rørvik. Turens hittil lengste dag på sykkelsetet, og også en av de fineste, er over. Nesset camping ligger et par kilometer nord for sentrum. Innehaveren, en eldre kar, tilbyr meg rabatt på campinghytte fordi jeg kommer aleine og på sykkel. Jeg slår til.

Jeg sover godt i campinghytta. Når jeg våkner lørdag morgen, er likevel alt av tiltakslyst helt borte. Jeg orker ikke å foreta meg noe, vil helst bare ligge og slappe av. Ute skinner sola, men nordavinden er nådeløst hard. Jeg får dårlig samvittighet av å ligge på latsida, av ikke å være ute og oppleve Rørvik. Til slutt klarer jeg å mobilisere nok vilje til å dra ut. Jeg sykler en tur ut på Lauvøya nord for Rørvik. Motvinden er deprimerende. Omgivelsene er vakre, men turen gir meg lite. Jeg har med fiskestanga, men det er vanskelig å fiske fra land i den sterke vinden. Ei stund trur jeg likevel at jeg har fått på en treig, diger torsk, men når jeg langt om lenge har fått sveiva inn, henger to kilo tang i sluken. Jeg sykler tilbake. Medvinden gjør meg litt lysere til sinns. Etter en snartur innom hytta, sykler jeg til kystmuseet Norveg. Bygget sto ferdig i 2004, er forma som et skip med seil, og omtales som et landemerke. På en normal dag hadde jeg definitivt latt meg begeistre mer for arkitekturen, men dagen i dag er og blir en møkkadag, og jeg stiller meg ganske likegyldig til det meste. Jeg går på utstillinga inne i Norveg. Jeg syns den er litt tynn, og det hadde jeg nok gjort uavhengig av humør. Jeg blir også med på såkalt fortellerteater. Ei ung dame tar med gruppa på vandring i Rørvik sentrum og forteller om livet for hundre år siden. Inntrykket mitt er at dette er greit nok. Etterpå går jeg tilbake til Norveg og spiser fish and chips, også det helt greit. På vei tilbake til hytta stikker jeg innom en butikk og kjøper aviser, snop, potetgull og et par øl.

Hytta er et fristed fra vinden. I dag er jeg lei av å være utendørs. Jeg har stort sett vært sammenhengende utendørs i snart fire uker. Nå holder det. Jeg slenger meg ned på senga, begynner å tvile på hele prosjektet mitt. Og for en egoistisk prioritering å dra en hel måned aleine på tur, borte fra familien. Var nå det så lurt? For virkelig å bryte meg sjøl ytterligere ned, slår det meg hvor patetisk jeg er som tenker så negativt etter alt jeg har opplevd.

Aviser og øl hjelper på humøret. Jeg kikker på et reiseprogram på NRK3 der en brite er på reise i Kina. Han har det mye verre enn meg. Før jeg slukker lyset for natta, begynner jeg å lese romanen Medmenneske utgitt i 1929 av Olav Duun. Det er ikke en tilfeldig valgt bok. I morgen skal jeg sykle til Jøa, der Duun vokste opp. Jeg har aldri lest Duun før, men jeg blir raskt oppslukt av livet på gården Stavsund der handlinga dreier seg om den utfordrende tilværelsen til det unge ekteparet Håkon og Ragnhild.

Jeg våkner tidlig neste morgen, leser et par kapitler i Medmenneske. Ute skinner fortsatt sola. Vinden har løya betraktelig. Gårsdagens tungsinn er borte. Det ligger an til å bli en suveren dag.

Fra Rørvik til Abelvær er det snaut fire mil. Hurtigbåten fra Abelvær til Jøa går ikke før litt utpå ettermiddagen. Jeg tar meg derfor svært god tid, sykler sakte, stopper ofte, fotograferer. Når jeg nærmer meg Abelvær har det skya over. Snart plasker regnet i asfalten. Abelvær er et lite sted, men stort nok til at en lokal gjeng har åpen søndagsservering i småbåthavna. Det lukter nystekte vafler lang vei. Jeg kommer i prat med en kar som vokste opp i Abelvær, som flytta til Oslo, og som nå har kommet tilbake. Han forteller at befolkningen har sunket dramatisk de siste åra. Nå er det knapt med arbeidsplasser her. Fiskeoppdrettet har kommet og gått. Men det er en annen sak han er mest opptatt av.

- Folk arver hus her ute, som de gjerne bruker som feriehus. Jeg skjønner dem, men vi som bor her fast, ønsker et levende sted hele året, ikke bare om sommeren.

Det er lett å ha forståelse for begge sider. Abelvær er en idyllisk plass, sikkert perfekt som sommersted for mange mennesker. Men det forutsetter også at det finnes fastboende her. Uten dem, ikke lenger noen idyll å komme til.

Hurtigbåten legger til. Jeg går om bord, og snart suser vi over Foldfjorden i femti-seksti kilometer i timen.

Les neste kapittel.

Sommeren 2016 sykla jeg en 5360 kilometer lang tur Norge rundt. Høsten 2017 ga jeg ut ei reiseskildring om turen. Den heter Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager.

Du kan kjøpe boka her <annonselenke>.

Lurer du på om boka er noe for deg (eller noen du kjenner), kan du lese første kapittel her.

Jeg er lei

Innhold på bloggen

Mest populære innlegg på sirasverden.no